© Ida Ekblad, Foto: Matias Faldbakken. Privat samling, Oslo, Norway. Courtesy Peder Lund.
Ida Ekblad er den norske kunstbransjens «claim to fame». I hovedsak jobber hun med billedkunst og massive skulpturer, hvor hun transformerer et vidt spekter av motiver til valgt medium. Ekblad har stilt ut på en rekke verdenskjente institusjoner, som for eksempel New Museum, Palais de Tokyo og Venezia-biennalen, i tillegg til soloutstillinger på Bonniers Kunsthall, Bergen Kunsthall og Museet for Samtidskunst.
Jeg jobber nå mot å ferdigstille en utstilling på Peder Lund i Oslo i november. Samtidig jobber jeg med noen gedigne skulpturer i bronse som jeg også maler på. De har dimensjoner på rundt 6–10 meter. Den aller første skal stå utenfor Kunstnernes Hus i løpet av min separatutstilling der, før den blir flyttet videre til SNØ.
“Det jeg lager, vil alltid være en skrudd versjon av alt som har sildret inn i meg den siste tiden.”
Jeg er litt som en svamp som trekker til meg informasjon fra overalt. Jeg er ikke systematisk når jeg leser, for man vet aldri hvor en idé kan komme fra. Det jeg lager vil alltid være en skrudd versjon av alt som har sildret inn i meg den siste tiden. Jeg «gjenspeiler» aldri omgivelsene. Jeg tar det inn og vrir, vrenger og herper det før jeg slipper det ut igjen. Jeg har lest en del om vin i det siste. Der lærer jeg mye av hvordan ekspertene, med ord, prøver å konkretisere en veldig abstrakt sanselig opplevelse, smak. Hvite blomster. Bensin. Rågummi. Det liker jeg.
Akkurat nå er trenden mye figurasjon rundt forbi i kunstverdenen. Men man kjenner lusa på gangen. Kunstverdenen er rastløs og vil stadig prøve å finne neste ting. Hvor lenge vil det vare for den figurative maleren denne gangen? Et år? To?
Noe annet som har ligget tungt på kunsten de siste årene er kravet til bevissthet rundt kompliserte sosiale og politiske forhold. Kjønn, rase, legning og så videre. Men dette har blitt veldig hårsårt og fått noen merkelige utslag, nå sist ved at en stor Phillip Guston-utstilling ble utsatt. Man kan tenke seg at det kommer et tilbakeslag av «ukorrekthet» når folk blir lei av å gå på nåler. Når institusjonene ikke stoler på verken kunstnerne eller sitt eget publikum, da kommer det garantert en rekyl fra både kunstnere og publikum.
“Kunstverdenen er rastløs og vil stadig prøve å finne neste ting”
Det er jo klart at mye kommunikasjon, bilder og business flyter over internett. Men jeg har alltid vært opptatt av det fysiske aspektet ved maleri og skulptur. Det er viktigere for meg å jobbe fysisk med materialer enn å flytte rundt på piksler. Hele poenget for meg er å ha hendene i materien.
Jeg har alltid tenkt at det er like aktuelt for meg å få en posisjon eller et navn som noen andre, kvinne eller ikke. Det er en selvfølge. Posisjonen til den kvinnelige kunstneren skal være like selvsagt som mannens i tiden fremover. Ja, suksess og anerkjennelse skal være tilgjengelig for enhver som leverer et godt stykke arbeid, uansett hvem de er eller hvor de kommer fra. Men jeg har alltid ment at det viktigste er å faktisk gjøre jobben, derfor har jeg gått til atelieret og satt i gang.
First the Good News, 2020. Olje på lerret, kunstner ramme. 240 x 180 cm. © Ida Ekblad, Foto: Dag Fossen. KODE Kunstmuseer og Komponisthjem, Bergen, Norge. Courtesy Peder Lund.
The girls will bring you nightmares, 2020. Olje på lerret, kunstner ramme. 180 x 140 cm. © Ida Ekblad, Foto: Uli Holz. Moderna Museet, Stockholm, Sweden. Courtesy Peder Lund.
© Ida Ekblad, Photo: Matias Faldbakken. Private Collection, Oslo, Norway. Courtesy Peder Lund.
© Ida Ekblad, Photo: Matias Faldbakken. Courtesy Peder Lund.
Nå som jeg har en viss posisjon, er mottakelsen basert på det. Da jeg først begynte, stod jeg i en annen stilling. Det er vanskelig å si om det hadde å gjøre med at jeg var kvinne eller bare nybegynner. Men de siste årenes bevisstgjøring og justeringer fordi det fremdeles er skjevheter i institusjoner og systemer, var på overtid!
Jeg håper at langtidseffektene av Covid-19 gjør at vi blir sultne på å se og oppleve verk fysisk igjen. Det er grenser for hvor mange PDF’er og online-messer et menneske orker å ta inn.
Les flere artikler om kunst her.
TEKST ERICA MATHIESEN