Du kan knapt åpne et nyhetstidsskrift uten å støte på begrepet «kunstig intelligens». Samfunnseksperter sier at maskinene kommer til å bli så tett integrert i hverdagen vår, at kunstig intelligens vil erstatte en stadig større del av de kompliserte oppgavene som vi mennesker gjør i dag. Gjør vi rett i å skjenke temaet «kunstig intelligens» så mye oppmerksomhet? Står vi overfor en revolusjon?
Terminator viste vei
Populærkulturen er som regel flinkere til å snappe opp nye temaer enn en del samfunnseksperter. Allerede for 34 år siden satte «The Terminator» kinorekorder. Filmen handler om en dyster fremtid hvor maskinene har tatt over kontrollen på jorden.
Skynet, et intelligent forsvarsnettverk, ble ifølge fortellingen bevisst sin egen eksistens i 1997 og forsøkte å utrydde menneskeheten. Fordi de få gjenlevende menneskene lærte seg å skille mellom menneske og maskin – og dermed unngå maskinenes utryddelsespatruljer – utviklet maskinene roboter, såkalte «terminators», som ser ut som mennesker slik at infiltrering og utrydding av mennesker skjer mer effektivt.
Filmen «The Terminator» etablerte den tidligere kroppsbyggeren Arnold Schwarzenegger som en av de største skuespillerne på 1980- og 1990-tallet, en karriere som utvilsomt hjalp ham med å bli guvernør i California fra 2003 til 2011. I 2008 ble «The Terminator» valgt ut av The Library of Congress for bevaring i National Film Registry på grunn av filmens «kulturelle, historiske og estetiske betydning».
34 år etter at «The Terminator» gjorde suksess på kinoene, er det omtrent samme historie som i dag fortelles av samfunnseksperter; maskinene kommer til å ta over menneskers jobber, ikke bare de tunge og grove løftene, men i økende grad oppgaver som krever sofistikert kognitiv kapasitet; den menneskelige hjerne vil utkonkurreres, hevdes det.
Jeg synes slike påstander er fascinerende. For i filmen om «The Terminator» – med den iøynefallende Schwarzenegger i rollen som en tenkende maskin – er det ingen tvil om at forfatterne ønsket å underholde, fortelle en utrolig historie; og «utrolig» er det sentrale i tilfellet med «The Terminator», for det er ingen som krever at kinogjengerne tror på storyen som fortelles.
Eksperter som misforstår, igjen
Med selvhøytidelige samfunnseksperter stiller det seg annerledes. De forteller om maskiner i fremtiden og krever å bli trodd; uten verken humoren eller selvironien fra «The Terminator»-filmene. Derfor er det interessant å reise spørsmålet: Er det mulig å etterprøve samfunnsekspertenes spådommer om kunstig intelligens? Heldigvis har vi empiri som kan hjelpe oss med å besvare spørsmålet.
I 1965 skrev Intel-grunnleggeren Gordon Moore en fagartikkel hvor han påpekte det faktum at antallet transistorer i silisiumbrikker hadde doblet seg hvert år. Han spådde at utviklingen ville fortsette, men i et noe lavere tempo enn før. Han så derfor for seg en dobling av antall transistorer hvert annet år, men det viste seg lenge at prediksjonen var for pessimistisk; antallet transistorer doblet seg omtrent hver 18. måned.
Spådommen om en eksponentiell utvikling på det området som utgjør hardware-siden i datamaskiner har fått tilnavnet Moores lov. Og Moores lov har avstedkommet en hel del optimistiske prognoser om en fremtid preget av uendelig regnekraft og til slutt kunstig intelligens.
Sjakk som prøvekanin
Mens Moores lov har vært et faktum, er det færre som har sett på betydningen av doblingen av transistorer i den virkelige verden. Derfor tenkte jeg å bruke sjakk som illustrasjon for å vurdere datakapasitetens betydning for kognitiv kapasitet. Sjakk er et spill som setter krav til hjernekapasiteten vår. Stormestre i sjakk forsøker å se mange trekk frem i tid og i denne prosessen vurderes et enormt antall mulige kombinasjoner. En form for velutviklet intuisjon skiller de beste fra de middelmådige sjakkspillerne.
Fordi sjakk er et spill med klare regler og spilles på et brett med 64 felter og 16 brikker, egner spillet seg for datamaskiner. I teorien kan en datamaskin regne ut den endelige løsningen på sjakkproblemet, men dit er det ennå et stykke. Derfor bruker datamaskinene såkalte intelligente algoritmer – det vil si generelle, matematiske formler sammen med unike brettkombinasjoner – for å vurdere fordeler og ulemper ved hvert trekk den gjør.
Den Svenske schackdatorföreningen SSDF følger spillestyrken til moderne sjakkcomputere. I 1984, det første året de har data for, spilte datidens maskin på nivå med en god klubbspiller, jf. ratingen i figuren.
I årene etterpå steg computerratingen videre, fra klubbnivå til kretsmesternivå. På 1990-tallet var ratingen kommet opp på nasjonalt nivå, og snart var spillestyrken som en internasjonal spillers.I 1996 ønsket IBM å promotere en super-computer de kalte Deep Blue. Derfor arrangerte de en sjakkmatch mellom Garry Kasparov – datidens verdensmester i sjakk – og Deep Blue.
Kasparov vant dette oppgjøret. Året etter ble det arrangert en ny match, og denne gang vant computeren. Dette var første gang en datamaskin vant over en verdensmester i sjakk under turneringsliknende forhold. Oppgjøret fikk en enorm symbolikk fordi det viste at maskinen slo mennesket på et område hvor intelligente mennesker gjør det best. IBM og dataindustrien benyttet naturligvis utfallet av «The Man vs. The Machine» til å styrke sin egen sak; det vil si å tegne et bilde av en spennende fremtid hvor maskinene tenker selv.
Det eksepsjonelle og lineære
Fortellingen fra den virkelige verden skjuler imidlertid en viktig detalj som man kan lese ut fra figuren. Mens Moores lov har dokumentert en eksponentiell utvikling i regnekraft (eg. transistortetthet), har denne regnekraften resultert i en lineær utvikling i reell spillestyrke i sjakk. Dette gapet mellom det eksponentielle og det lineære er kjernen i poenget mitt.
Mens dataindustrien forteller historier basert på deres evne til å skape produkter med eksponentielle egenskaper, har de ikke klart å dokumentere at eksponentielle sammenhenger i maskinen gir eksponentielle sammenhenger i den virkelige verden.
Enhver som så figuren fra den svenske sjakkforeningen SSDF på midten av 1990-tallet, kunne begynne å leke med tanken om at maskinens spillestyrke ville passere verdensmesterens en gang i fremtiden; det var bare å trekke en lineær linje inn i fremtiden. Men spillestyrken har ikke tatt av i transistortetthetens eksponentielle veksttakt; styrken har bare fortsatt å øke på samme lineære vis som for 20 og 30 år siden.
En annen viktig detalj er at maskinens eksponentielle utvikling har blitt omgjort til lineære fremskritt på et ytterst snevert område; den virkelige verden er langt mer kompleks enn et brett med 64 felter og 16 spillebrikker, hvor spillereglene sågar endres fra en periode til den neste. Hvis vi går fra sjakkbrettet til den virkelige verden – for eksempel økonomisk verdiskaping pr. innbygger – vil eksempelvis tall fra USA fortelle oss at det amerikanske produktivitetsmirakelet er et tilbakelagt stadium.
Med andre ord har produktiviteten falt på det tidspunktet hvor samfunnsekspertene for alvor begynte å snakke om kunstig intelligens – i flere tiår etter «The Terminator». Med andre ord støtter ikke empirien opp om dataindustriens spådommer om effektene av mer regnekraft:
- Eksponentiell utvikling i regnekraft har bare gitt en lineær utvikling på det snevre sjakkbrettet.
- På det langt mer komplekse «sjakkbrettet», hele økonomien i velutviklede land, finnes ingen beviser for at produktiviteten er økende; tvert om har den falt i blant annet USA.
Hva med sosial intelligens?
Så lenge verden befolkes av mennesker og ikke maskiner, er det åpenbart at bruksområdene vil begrense seg selv. I sosiale sammenhenger eksisterer det en hel del koder som skifter fra land til land, fra region til region og fra vennekrets til vennekrets. Det som er politisk korrekt i dag, er ikke nødvendigvis politisk korrekt i morgen; og geografisk finnes store forskjeller i politisk korrekthet.
Allerede i dag ser vi at maskinene kommer til kort når sensitive temaer som hudfarge, kjønn, sosial status, sosialdemografi og mye annet bringes inn i likningen. Så lenge det er mennesker som endrer de sosiale spillereglene, vil maskinene naturligvis være i utakt med den sosiale kontekst i en spesiell situasjon.
Dette er ikke et forsøk på å avskrive maskinens «intelligens» og dens fremtidige betydning. Men det spørs om en dose nøkternhet er mer praktisk enn å tro på alle spådommene fra dataindustrien; «The Terminator» er en underholdningsfilm og ikke en seriøs fremtidsprognose.
Fra et mer nøkternt perspektiv kan man se på maskinene evne til å «tenke» på avgrensede områder som en fortsettelse av en utvikling vi allerede er vel kjent med. Mennesket har i årtusener brukt verktøy, sofistikerte innretninger og senere enkle maskiner for å øke produktiviteten sin.
Interessant nok har de beste sjakkspillerne funnet ut for lengst at de fortsatt kan slå datamaskinen når de bruker maskinen i kombinasjon med menneskelig intuisjon; spilleformen kalles «advanced chess» eller kyborgsjakk.
Det er neppe annerledes på mer komplekse områder enn sjakk; det vil si at menneske i kombinasjon med en «intelligent» maskin ofte vil være mer produktiv enn mennesket eller maskinen alene.
Få innsikten, rett i innboksen!