Når man lytter til Kailash Satyarthi, og det gjør man når man treffer ham, vet man at man har å gjøre med en mann med et kall. Ikke fordi han taler høyt og svermerisk, det gjør han ikke, og heller ikke fordi han er kledd som Gandhi, er blitt truet, slått og trakassert uten å tie, men fordi hans milde glo av en talestrøm er et fakkeltog han har ledet an siden tidlig på 1980-tallet – et fakkeltog for de minste og mest utsatte: barneslavene.
I 2014 fikk han Nobels fredspris sammen med Malala Yousafzai, og nylig var han tilbake i nabolaget for å mobilisere en støttegruppe som i løpet av fem år skal telle 100 millioner frivillige som skal hjelpe til å frigjøre like mange millioner marginaliserte barn og ungdom. Det er et både fromt og storslagent ønske, men det er en ambisiøs plan av en sort som Satyarthi har vist at han er mann for å gjennomføre.
Det første spørsmålet man stiller seg, er hvem som kan være motstandere av en så god sak. Det er naturligvis et naivt spørsmål. Barna som er de første som har krav på vår beskyttelse, og har i den virkelige verden vært de siste som har nytt godt av den: sosialt, politisk og rettslig.
Det er en stund siden vi første gang ble konfrontert med at mye av den materielle omsorgen globaliseringen har gitt oss så billig adgang til, har vist seg å være “finansiert” av andres barns slavearbeid. Også denne bevisstgjøringen kan vi takke Satyarthi for, så la oss ta det i kronologisk rekkefølge:
«Den første hindringen var uvitenhet», begynner Sathyarti. «Folk flest kjente ikke til hva som skjedde, hvor utbredt og hvor grovt slaveriet var. Selv ble jeg for alvor trukket inn i den konkrete kampen en dag det banket på døren. Jeg var allerede en aktiv opinionsdanner, og ble oppsøkt av en far som hadde flyktet fra en slaveleir. Datteren var i ferd med å bli solgt. Jeg fikk med noen venner og ble med tilbake til leiren. Der ble vi møtt med brutal vold, men fordi vi var ressurssterke juridisk og journalistisk lyktes vi snart i å få rettslig medhold i at leiren måtte stenges og fangene frigis.»
Det var begynnelsen på det som skulle bli en kamp ikke bare for barns rett til utdannelse, som hadde opptatt ham lenge, men på det som etter hvert skulle bli en verdensomspennende kamp for å frigi barneslavene i Sør-Øst Asia.
Når Satyarthi snakker om slaveri, mener han det bokstavelig. Det er ikke en talemåte han bruker om barn fra fattige familier som mangler skolegang, men om barnefanger som tvinges til prostitusjon, slavearbeid eller krigshandlinger og som omsettes av kriminelle nettverk som en vare.
Men dokumentasjon var ikke nok, det var først da konfrontasjonen kom at mobiliseringen for alvor skjøt fart i opinionen:
«Det første vi møtte var en massiv og total fornektelse av at slaveri fortsatt fantes. Slik var det i India, men jeg opplevde etter hvert det samme i alle de land hvor vi engasjerte oss i Sør-Øst Asia. Først kom benektelsen. Deretter kom hånlatteren. Først var vi latterlige fordi vi hevdet at slaveri faktisk fant sted. Så var vi latterlige fordi vi trodde vi kunne gjøre noe med det. Men det var først da folk fikk se hvor voldsomme reaksjonen var fra interessene som var berørt, at det skjedde en oppvåkning, fremfor alt i mediene og i domstolene.»
Da hadde Satyarthi og hans organisasjon allerede holdt det gående i nesten et tiår. To av hans medarbeidere var blitt drept, familien, huset og kontoret var blitt angrepet og truslene haglet. Med sterkere støtte og en mer robust organisasjon kom det første store gjennombruddet ved inngangen til 90-tallet:
«Allerede i første halvdel av 1980-tallet var vi blitt klar over at det var en stor trafikk av barn som ble fraktet fra Nepal til India som prostituerte eller slavearbeidere. Vi arbeidet med å frigi dem og sikre at de ble reintegrert i familiene og fikk den oppfølgingen de trengte. I 1987 etablerte vi oss i Pakistan. Jeg tok kontakt med organisasjoner som fokuserte på å gi marginaliserte barn skolegang og forsøkte å utfordre dem. Vi dokumenterte at problemet var av en annen karakter, at problemet var slaveri. Snart sluttet en rekke organisasjoner fra det sivile samfunnet seg til, og i 1989 kunne vi lansere den sør-øst-asiatiske koalisjonen mot barneslaveri.»
Det innebar at problemet var erkjent og at det fantes en kollektiv vilje til å konfrontere det. Med til erkjennelsen hørte forståelsen av at problemet ikke bare var lokalt, nasjonalt eller regionalt. Det var globalt. Det samme måtte derfor bevegelsen bli. I 1990 ble kampanjen som skulle bevisstgjøre og mobilisere vestlige forbrukere lansert. Først i Tyskland og i USA, deretter i England og Vest-Europa for øvrig.
«På midten av 1990-tallet var vi i stand til å innføre merking av godkjente varer i teppeindustrien. ‘GoodWeave’ har hjulpet oss til å bygge nettverk i land over hele verden, både i teppeproduserende land og i importerende land. Vi hadde innsett at problemet ikke kunne løses hvis vi ikke maktet å mobilisere markedsmakten som kunne endre spillereglene. I 1996 kom ideen om å organisere en verdensomspennende marsj for å bygge en global bevegelse. Den ble lansert i januar 1998, tok oss til 103 land og varte i seks måneder. Slik ble bevegelsen mot barneslaveri til. Da vi begynte var det en million barnearbeidere bare i teppeindustrien. I dag er det 200.000. I 2001 la vi ut på en ny mars, denne gang gjennom India. Resultatet er at rettsbeskyttelsen for barn nå er nedfelt i den indiske grunnloven.»
Hva er utfordringene nå?
«Den største utfordringen er det moralske underskuddet i verden. Institusjonene og rammeverket finnes, lovendringene og konvensjonene vi manglet er på plass. Det skorter ikke lenger på internasjonale forpliktelser og bindinger. Verdens ledere har forpliktet seg overfor verdens barn. Spørsmålet er hvorfor løftene ikke holdes. Milleniums-målene var klare: innen 2016 skulle alle barn ha krav på fullført grunnskoleundervisning. Alt barnearbeid skulle avvikles innen 2016. Hvorfor sviktet vi dem? Jeg finner ingen annen forklaring enn at det mangler moralsk evne og politisk vilje.»
Et nærliggende og kontroversielt tema er forpliktelsene overfor mindreårige asylsøkere. Hva tenker du om håndteringen av den aktuelle flyktningkrisen?
«Ethvert hjerte, enhver dør, enhver grense skulle forbli åpen for et barn i nød. Jeg snakker ikke om flyktninger generelt, jeg snakker om barna. Det er de som lider mest. Jeg har besøkt flyktningleirer mange steder i Europa og også i Tyrkia. Jeg kjenner deres traumer, men også deres forhåpninger. Den mest akutte utfordringen er at mange av disse barna forsvinner. Bare i Europa forsvant 10.000 barn i fjor. 6000 i Tyskland, 3000 i Italia. Jeg siterer bare det europeiske politiets egne rapporter. Alle sammen var enslige, mindreårige flyktninger. Vi vet i store trekk hva som har skjedd med dem. De er bortført fra vår utilstrekkelige beskyttelse og satt i tvangsarbeid som prostituerte eller slaver eller sendt i krigen som barnesoldater. De er våre barn, og vårt ansvar, men vi har sviktet dem.»
Satyarthis eget svar på veien videre for verdens barn, er lanseringen av en ny kampanje, ifølge ham selv den mest ambisiøse til nå uansett tema:
«‘100 million for 100 million’ er den mest ambisiøse kampanjen i menneskehetens historie. 100 millioner marginaliserte unge mennesker skal kobles sammen med 100 millioner unge mennesker som ønsker å hjelpe dem inn i samfunnet. Ingen tror på grenser før sinnene er blitt forurenset eller radikalisert. Vi skal bruke sosiale medier til å globaliseres medfølelsen», avslutter Satyarthi.
Barnetoget marsjerer videre.