«Borte bra, men hjemme best» er kanskje en god beskrivelse av sentimentet som legges til grunn når investorer overvekter sine investeringer i hjemlandets aksjemarked. I alle land har investorene en slik overvekt, men alle kan ikke ha rett i at deres hjemland er best; alle kan ikke være bedre enn gjennomsnittet (som i denne analysen er verdensindeksen).
I forrige uke så vi på forholdet mellom avkastning og risiko for en rekke enkeltland og en global aksjeindeks i 2020. Fordi mange investorer her hjemme holder et spesielt godt øye med Oslo Børs, ble det synlig at norske aksjeporteføljer hang etter globale aksjeporteføljer med god risikospredning i fjor. Norske aksjer ga en avkastning på syv prosent i fjoråret. Til sammenlikning steg globale aksjer målt i norske kroner nesten 14 prosent.
“Kron eller mynt” for Norge
Slike sammenligninger opptar mange fordi det naturligvis er mye fokus på norske aksjer i Norge. Norske aksjer er nært, og kan gi mange en følelse av trygghet og kontroll.
I figuren har vi illustrert årlig gjennomsnittlig realavkastning og kursvariasjon for et utvalg av verdens aksjemarkeder fra 1900 og frem til og med 2020. I tillegg har vi inkludert en kolonne som viser hvor stor andel av kalenderårene hvert enkeltland har gitt høyere avkastning enn en global aksjeportefølje.
Fra figuren kan vi se at norske aksjer gjort det bedre enn en global aksjeportefølje i omtrent halvparten av kalenderårene, jf. rød kolonne i figuren. Men i den andre halvparten av tiden har det vært motsatt. Med andre ord har det historisk nærmest vært et kron-eller-mynt-kast.
Globale aksjer har bedre risikojustert avkastning enn norske
Norge er et syklisk utsatt aksjemarked og svingningene er medsykliske i forhold til de globale konjunkturene. Fordi norske aksjefond svinger mer enn en global aksjeportefølje med god risikospredning, vet vi at globale aksjer har bedre risikojustert avkastning over tid enn norske. Høyest mulig risikojustert avkastning er det langsiktige målet i Formuesforvaltning.