Hvordan vil økonomien se ut etter viruskrisen? Det er håp.

Skrevet av Erling Røed Larsen

Fellesskapet må bestemme seg for hvem som skal eie hva.

Oljeprisen stuper. Børsen faller. Gatene tømmes. Et virus har brakt verdensøkonomien i kne. Det viktigste nå er den medisinske kampen mot viruset, men også de økonomiske grepene har betydning. Hvilke selskaper overlever – og hvordan ser økonomien ut etterpå? Det korte svaret er at hvis vi ikke gjør noe, vil det bli så store ras av konkurser – i reiseliv, kultur, handel og tjenesteyting – at økonomien blir ugjenkjennelig.

Men vil det bli ruiner? Nei. Det er ingen meteor som har slått ned. Bygninger står. Fly virker. Butikker er der. Ferdigheter er ikke mistet.

Imidlertid presser to spørsmål seg på:

  • Hvem skal betale for inntektsbortfall under krisen?
  • Hvem skal eie selskapene etter krisen?

Disse spørsmålene henger sammen, siden det er to ting som skal fordeles i en økonomi:

  • Det som produseres, nemlig varer og tjenester.
  • Det som produserer, nemlig produksjonsmidler.

Skal viruset få ødelegge eierskap?

Hent kaffe. Her er et lynkurs:

En markedsbasert økonomi desentraliserer beslutninger. Det er smart i normale tider, fordi millioner av hoder bestemmer hva som skal produseres av hvem. Markedet er et informasjonskoordineringsapparat der kunder stemmer med lommebøker – og sender signaler til firmaer. Firmaer holder signalene opp mot kostnader når de tar beslutninger om det de skal lage. Imidlertid finnes situasjoner der markedsbaserte løsninger ikke gir de beste løsningene for samfunnet. Et firma som forurenser, tar ikke hensyn til samfunnskostnadene og produserer for mye og setter prisen for lavt.

Formuesforvaltning Erling Røed Larsen

Erling Røed Larsen, forskningssjef Housing Lab, Oslo Met og professor II, Handelshøyskolen BI

Samfunnet må gripe inn

I viruskrisen må samfunnet også gripe inn: først medisinsk, så økonomisk. For det medisinske inngrepet betyr at vi roer økonomisk aktivitet for å roe viruset. Det rammer asymmetrisk og tvinger frem økonomiske nødløsninger. For en av pilarene i økonomien, eierskapet, kan bli forstyrret. Hvis vi mener at mennesker skal skånes for – eller hjelpes med – hendelser som er utenfor deres kontroll, betyr det at vi som samfunn sørger for at hverken inntekt eller eierskap ødelegges av viruset. Hvorfor?

Mette mister alt, Karin kommer billig inn

Vel, ta restauranten Mettes Michelinstjerne. La oss si at Mette eier kjøkkenutstyr og inventar, men leier lokaler. Si at bedriften før viruskrisen hadde ti millioner i omsetning pr. år. Fem millioner brukes på varer og lønn og fire millioner på renter og husleie. Overskuddet er én million. Når restauranten stenges, har den ingen inntekter. Den permitterer ansatte og stopper varebestillingene. Dette reduserer kostnadene, men får konsekvenser for ansatte og leverandører. Mettes utlegg er jo Minas inntekt – så en negativ spiral er i gang. Spiralen er selvforsterkende, og usikkerhet er et økonomisk virus. Selv om eieren reduserer kostnadene, må hun betale husleie og renter, altså faste kostnader. Det er disse som knekker henne. Bedriften tømmer først sin bankkonto, deretter får den lån. Til slutt går Mettes Michelinstjerne konkurs. Eieren har tapt alt. Men kokken har ikke mistet ferdighetene, og kjøkkenutstyret fungerer. Boet blir solgt til Karin, som starter Karins Michelinstjerne. Mette har mistet alt, Karin er kommet billig inn.

Det handler om livsverk

Eksempelet viser at vi må gruble over fire forhold:

  • Permitteringer
  • Selvforsterkende spiraler
  • Arbeidstagernes retur
  • Eierskap

For å håndtere de tre første har vi ordninger for inntektssikring, etterspørselsstimulans og lønn under ledighet. Men punkt fire er annerledes.

Det er nær kjernen i viruskrisens nye økonomiske utfordring. Fellesskapet må bestemme seg for hvem som skal eie hva. Det handler om livsverk, familiebedrifter og generasjonsarbeid. Det er gründere og innovatører, enkeltpersonforetak og småbutikker, bedriftskulturer og titusenvis av skjebner.

Fellesskapet har heldigvis virkemidler

Og det er mer, så hold deg fast. Marie er en innovativ programmerer som vurderer å starte en ny bedrift etter viruskrisen, for hun har en idé til et firma, Snoogle. Men Marie så at moren, Mette, mistet alt i en krise – skapt av flaggermus 7000 kilometer unna.

Hun så hvordan morens livsverk plutselig smuldret opp og husker smertelig hvordan bedriften møysommelig var bygd opp i en blanding av kjærlighet og engstelse. Marie dropper Snoogle og satser på noe sikrere.

Viruskrisen vil da ha påvirket fremtidig innovasjon.

Heldigvis finnes det virkemidler. Fellesskapet, altså staten, kan si at den skal bære en del av de tapte inntektene, hjelpe med lønn, yte billige lån og tilbakebetale moms. Da kan selskaper overleve krisen – og gründerviljen også. Det er heldigvis nettopp dette kunnskapsrike norske myndigheter gjør. Dermed er det håp.

Kommentaren ble første gang publisert i Aftenposten 19. mars 2020