Markedsbrevet inneholder:
- Sjelden har en amerikansk valgkamp fått så mye oppmerksomhet som i 2016.
- Valget av Donald Trump som president i USA ga store utslag i markedene, ikke minst i amerikanske statsobligasjoner.
- Aksjer i vekstmarkeder opplevde et tilbakeslag i forhold til aksjer i utviklede markeder i november.
- Markedsdriverne på 1-2-3.
Mot alle odds
November bød på mye lærdom. For det første lærte vi at politiske valgprognoser bør tas med en klype salt – slik vi også lærte i kjølvannet av brexit-avstemningen i sommer – og for det andre lærte vi at markedseksperter kan ta helt feil av reaksjoner i prisene på finansielle aktiva som følge av politiske utfall. 2016 har virkelig vært ekspertenes «annus horribilis».
Uavhengig av om man liker eller misliker Trump, hersker det ingen tvil om markedets dom i de tre ukene etter valgseieren, jf. figur 1 som viser verdiutviklingen målt i norske kroner. Aksjer har steget i verdi, mens obligasjoner har falt i verdi.
Amerikanske dollar styrket seg i november. Mot norske kroner og euro styrket dollaren seg tre-fire prosent i måneden som gikk. Dollarstyrkelsen bidrar til å sette oppgangen i amerikanske aksjer i et anda gunstigere lys all den tid dollaroppgangen kommer i tillegg til oppgangen for øvrig i amerikanske aksjer.
Aksjer i fremvoksende markeder har utviklet seg bedre enn aksjer i modne markeder hittil i år. Det amerikanske valget utløste likevel et brudd i den gunstige utviklingen for vekstmarkedene, jf. figur 2. Aksjer i modne markeder – hvor USAs andel utgjør over halvparten – steg seks prosent mer enn aksjer i fremvoksende markeder i november.
Et kanskje mer overraskende mønster manifesterte seg i markedet for industrielle råvarer, jf. figur 3. Med andre ord har både vestlige aksjemarkeder og industriråvarer reagert med «trumpeklapp» etter valget i USA. Det gjenstår å se om disse mønstrene holder seg eller om det var et kortvarig blaff.
Tema: Politikk som markedsdriver
Først brexit. Så Trump. 2016 har vært en påminner om at vi lever i demokratier. Det er uvant for dem som er vant til å tenke kapitalmarkeder før de tenker på folkemeningen.
Både brexit og Donald Trump kom helt uventet på regjerende politikere, medier, eksperter og fagfolk. 370 anerkjente økonomer, inkludert åtte nobelprisvinnere i økonomi, advarte for noen uker siden mot Trump. Paul Krugman, som vant nobelprisen i 2008, varslet en global resesjon hvis Trump vant. La oss se hvordan disse advarslene fremstår når vi forsøker å finne kilden til Trumps fremgang.
Salil Mehta, en statistiker som er tilknyttet blant annet Columbia University, var én av få som advarte mot å undervurdere Trumps sjanser i presidentvalget. Etter valget har han bedt datamaskinen analysere stemmemønstre på delstatsnivå. Funnene hans er oppsiktsvekkende enkle; så banale at de får andres forklaringer til å fremstå som tåkelegging. Men la oss først gå 24 år tilbake for å kaste lys over Trumps suksess.
I 1992 brukte Bill Clinton-kampanjen slagordet «it’s the economy, stupid» for å vinne valgkampen mot George H. W. Bush. På denne tiden var tilstanden i den amerikanske økonomien svak; blant annet var arbeidsledigheten stigende mens valgkampen pågikk. Derfor gjorde Clinton-leiren svakheten i økonomien om til en styrke for sin egen valgkampanje. Det endte med at Clinton vant, og i ettertid har uttrykket «it’s the economy, stupid» blitt stående som et eksempel på at man ikke må glemme hvor viktig økonomien er for å forstå utfallet av demokratiske valg.
Statistikeren Mehtas analyser viser at utfallet av presidentvalget i USA kan forstås på bakgrunn av to faktorer:
- Bruttonasjonalprodukt pr. innbygger i delstatene.
- Utviklingen i arbeidsmarkedet i delstatene.
Mehta forteller at bruttonasjonalprodukt pr. innbygger alene forklarer valgresultatet i 41 delstater. Når man tar hensyn til arbeidsmarkedet i tillegg, forklares utfallet i samtlige delstater. Analysen viser at Clinton vant i de delstatene hvor bruttonasjonalprodukt pr. innbygger var høyere enn 50.000 dollar og hvor det samtidig var en relativt gunstig utvikling på arbeidsmarkedet siden forrige valg. Trump seiret med andre ord i delstater hvor inntektene ligger på et lavere nivå og hvor arbeidsmarkedet er svakere. Nok en gang har det vist seg; «it’s the economy, stupid!». Men i 2016 er det viktig å ikke bare ha hele økonomien i tankene, for gjennomsnittet kan overskygge det faktum at de fleste er dårligere stilt enn snittet.
I 2016 er det tre år siden den franske økonomen Thomas Piketty ga ut bestselgerboken «Kapitalen i det 21. århundret». Én av bokens fortjenester er at den rettet søkelyset mot voksende ulikhet i det moderne samfunnet. Til tross for at Piketty har rukket å bli kjendis siden bokutgivelsen, var det altså ingen av de tidligere nevnte 370 anerkjente økonomene, nobelprisvinner Krugman eller andre eksperter som klarte å trekke konklusjonen at mange amerikaneres sviktende privatøkonomi og svake arbeidsmarkedsutsikter ville bli det viktigste punktet i USAs presidentvalgkamp i 2016. Mens Clinton-kampanjens slagord var «stronger together», snakket Trump om å gjøre «America great again». Var det så vanskelig å se hvem som kommuniserte mest direkte til den jevne amerikaner utenfor storbyene ved kystene? Allerede i seierstalen snakket Trump om å bygge opp USA igjen. Mens en del eksperter forsøker å bortforklare Trumps seier med hat, rasisme, anti-feminisme – og i bortforklaringene blir blinde for at en ny politikk kan være i emning – mener vi det er berettiget å ta signalene fra Trump alvorlig; slik man alltids bør gjøre fra en president som leder verdens største økonomi med støtte fra flertallet i kongressen.
Mens sentralbankene – helt siden krakket i oktober 1987 – har hatt et godt grep om regien av hendelsesforløp i den finansielle økonomien, har politikerne holdt seg mer i bakgrunnen; sentralbankenes pengepolitikk fikk etter hvert spille hovedrollen, mens politikernes finanspolitikk i økende grad spilte en statistrolle. Rollebesetningen fremstår som lite logisk all den tid pengepolitikk ikke er egnet til å løse strukturelle, langsiktige utfordringer som det er en del av i vestlige samfunn. Kan det tenkes at Trump er den personen som vil ta den politiske regien tilbake til de folkevalgte?
Vi synes det er verdt å ha i bakhodet at dagens pengepolitikk – med stedvis negative renter og enorme kvantitative lettelser – var umulig å forestille seg hvis man bare går fem til ti år tilbake i tid. Er det mulig å se for seg at det samme skiftet kan skje innenfor finanspolitikken, det vil si at en etter hvert populær president kan tenkes å få gjennomført tiltak ingen er i stand til å se rekkevidden av i dag?
Står vi overfor en lengre periode hvor pengepolitikk som markedsdriver vil få hjelp av den enda mer potente «broren», nemlig finanspolitikken? Vi klarer ikke å besvare disse vanskelige spørsmålene bare tre uker etter valget i USA; men vi mener det er viktigere enn på lenge å ha et åpent sinn om hva politikk kan bety for markedsutviklingen i de kommende årene.
Vi har hittil hatt pengepolitikk som en tematisk, skjønnsbasert markedsdriver. Nå må vi avgjøre om politikk generelt – det vil si summen av penge- og finanspolitikk – er et tema for de neste årene i kapitalmarkedet.
Markedsdriverne på 1-2-3
I figur 4, 5, 6 og 7 har vi illustrert utvikling og tilstand i de fire tallfestede og objektive markedsdriverne sentiment, momentum, konjunktur og verdi:
- Sentimentet (se figur 4) er høyere enn normalt og dermed en negativ markedsdriver.
- Momentum (figur 5) er klart positivt på global basis.
- Konjunktur (figur 6) er fremdeles en negativ markedsdriver, men vi følger utviklingen nøye for et potensielt positivt skift. Risikoen for resesjon i toneangivende økonomier er lavere enn normalt og vi venter færre negative vekstoverraskelser.
- Verdi (figur 7) er en markedsdriver som i stor grad styres av det amerikanske aksjemarkedet. USA utgjør halvparten av verdens aksjemarkeder og amerikanske aksjer har ifølge Robert Shiller vært dyrere enn i dag i seks prosent av tiden siden 1881. Merk at andre regioner prises lavere enn USA, bl.a. Europa og spesielt vekstmarkedene.
- Pengepolitikk vurderes fortsatt som en positiv markedsdriver selv om det ganske sikkert kommer en renteheving i USA i desember. Vi mener det er klart at sentralbankene vil vokte seg vel for at pengepolitikken blir en kilde til uro i kapitalmarkedene.
I figur 8 og 9 oppsummerer vi markedsdrivere og anbefalinger. Vi gjør ingen endringer i markedssynet når vi går inn i desember. Med andre ord har vi fortsatt et nøytralt syn på risikoen i kapitalmarkedene.