Denne artikkelen ble først publisert i Aftenposten søndag 16. september 2018.
Økonomisk politikk svekkes når politikere kaster ordgranater.
Hva er det som får et land til å gjøre det godt?
Det er et stort spørsmål, som fremdeles får verdens klokeste hoder til å skrape seg i hodet. At politikk kan spille en rolle, aner de fleste.
Denne mistanken blir styrket av en ny bok: en bok så viktig, så rystende, så ubehagelig at alle lesere blir injisert med uro. Tittelen skal snart avsløres.
Gode økonomer vil peke på at suksessrike land satser på utdannelse, rettsvesen, privat eiendomsrett, fornuftig pengepolitikk og godt innrettede skatter. Incentiver til å eie ideer. Fri handel. Konkurranse. Null korrupsjon og nepotisme. Med dette på plass vil et land gjøre det godt.
Men. Noe. Mangler.
I hvert fall kultur og politikk. For mange er det selvsagt, likevel er det ikke risikofritt å ta med slike faktorer. De er jo så ulne og runde at de kan brukes til å forklare alt. Men når en amerikansk president vil starte handelskrig, må økonomer ta politikk med i analyser. Og det dreier seg om mer enn håpløse forslag om misforstått toll.
Sammenvevd i et skjebnefellesskap
En moderne markedsøkonomi innrettes etter politisk styring – og markedsøkonomien er følsom. Uoppmerksomhet får følger.
Og dessverre er deler av den økonomiske politikken ikke intuitiv. For eksempel vil sparepolitikk i en lavkonjunktur forverre en krise. Skattekutt i en høykonjunktur gir ubalanser. Køprising fjerner køer. Økonomisk vekst kan være grønn vekst. Handelsunderskudd kan være bra.
Andre deler av økonomisk politikk er intuitive, men upopulære. De fleste skjønner at små sykehus på hvert nes er ressurskrevende, at arbeidstimer er grunnlaget for velferd og at stordriftsfordeler eksisterer. Likevel er plassering av sykehus et minefelt, tiltak mot sykefravær ekstremt upopulært og kommunereformer nesten umulige.
Grunnen er at det er politisk fristende å innta intuitive og populære standpunkter uten analyse og tallgrunnlag. Finne flotte slagord. Appellere til lokalpatriotisme. Og ikke minst: være indignert – særlig mot hovedstaden.
Faren er at populisme torpederer den langsiktige finansieringen av velferdsinstitusjoner og blokkerer vanskelige, men nødvendige tiltak som gir resultater først frem i tid.
Dermed er politikk og økonomi sammenvevd i et skjebnefellesskap.
«Patetiske, syke, bisarre, forrædere»
Dette er tanker jeg fikk da jeg leste How Democracies Die av Letvitsky og Ziblatt. I kapittel syv gikk det kaldt nedover ryggen min. Forfatterne nevner da hvordan den nyvalgte Newt Gingrich i 1979 sjokkerte med formuleringer hvor «adjektiver ble brukt som steiner». Han beskrev Kongressen som «korrupt». Han ga tips om negative ord for å beskrive motstandere: Patetiske, syke, bisarre, forrædere.
Dette lokker velgere, for steiner knuser argumenter. Andre politikere fristes til det samme – for det er vanskelig å være rimelig overfor de urimelige. Et ordvåpenkappløp oppsto i USA – og kompromissklimaet ble sprengt i filler.
Men i Norge er vi vel forskånet for forakt? Vel. Rekk opp hånden, de som har registrert et skifte i politikeres omtale av hverandre.
Få innsikten rett i innboksen
Få inspirasjon, kunnskap og hold deg oppdatert. Registrer deg for informasjon på e-post i dag! Vi sender deg kun informasjon når vi har noe vi tror er nyttig for deg, og du kan melde deg av når som helst.