Silhouette of drilling rig at sunset

Profittdoktrinens far fra helt til hånet?

Denne artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv onsdag 16. oktober.

I jakten på «meningen med livet» for bedriftene forkastes gamle idoler til fordel for nye ideer. Økonomifaget prøver å finne seg selv.

Oljefondet arrangerte i september sin niende konferanse om forskning i finans. Mens tidligere konferanser har belyst tradisjonelle og harde temaer, hadde man i år satt et mykere og mer filosofisk spørsmål på agendaen: Hva er foretakets formål?

Foredragsholderne viste hyppig til svaret Milton Friedman (1912–2006) ga på spørsmålet. I 1970 skrev den kjente økonomen at «foretakets sosiale ansvar er å øke profitten». Påstanden ble etter hvert kalt Friedman-doktrinen og har de siste tiårene fungert som samfunnets ledestjerne.

Oljefondets valg av tema er i tiden. For bare noen uker siden besluttet lederne av USAs største selskaper å omformulere foretakets formål til å omfatte hele samfunnet. «Denne uttalelsen utfordrer den kjente Friedman-doktrinen», kommenterte Forbes.

Samfunnsmessige konsekvenser

For mer enn 40 år siden var det ikke så lett å se at Friedman ville bli en helt for flere generasjoner. Når man blar i svenske aviser fra dagene rett før den amerikanske økonomen kom til Stockholm for å motta nobelprisen i økonomii 1976, ser man én som utmerket seg med sin tyngde, klarhet og fortsatte relevans: Georg Henrik von Wright (1916-2003), Finlands store filosof. Han skrev en lengre kommentar i den svenske avisen Dagens Nyheter under tittelen «Vitenskapsakademiet belønner en menneskehetens skadegjører» (7. desember 1976).

«Er Milton Friedman og hans læregutter overbeviste om at de ikke har blod på hendene», spurte den anerkjente filosofen.

Kritikken var hard – men forståelig. Friedman støttet regimene i Sør-Afrika og Rhodesia. Han ga råd til militærjuntaene i Chile og Brasil. «Skamflekker på det politiske verdenskartet», ifølge von Wright. Den finske humanisten mente Friedman ikke hadde «ofret mange tanker til den intellektuelles moralske ansvar» for de samfunnsmessige konsekvensene av sitt arbeid.

«En vitenskapsmann har ikke en plikt – eller rett – til å hjelpe en kriminell som ber om råd om hvordan han skal bedrive sin virksomhet», skrev von Wright.

Hvordan kunne det skje at samfunnsforskere anklaget for «blod på hendene» og et grumsete forhold til humanisme og demokrati fikk lov til å utforme filosofien for vårt moderne samfunn?

Nyliberalisme

I Norge burde vi kjenne godt til Friedmans store tanker om seg selv som leverandør av intellektuell føde til det moderne samfunnet. I 1951 skrev han i det norske tidsskriftet Farmand om «nyliberalismen og dens utsikter». Her tok han et oppgjør med kollektivisme og varslet en ny filosofi for morgendagens samfunn.

«Scenen er satt for fremveksten av nye opinionsstrømninger for å erstatte de gamle», skrev Friedman for snart 70 år siden.

Friedman virket ikke i et vakuum, men i et transnasjonalt fellesskap som utveksler ideer gjennom intellektuelt samarbeid, altså det forskere ironisk nok kaller et tankekollektiv.

Det viktigste tankekollektivet, Mont Pelerin Society (MPS), ble etablert i 1947. MPS har samlet åtte nobelprisvinnere i økonomi og flere medlemmer har sittet i priskomiteen. Historikeren Philip Mirowski har påpekt at nobelprisen i økonomi ble stiftet i 1969 for å gi vitenskapelig tyngde til økonomene. Valget av vinnere, som ble talsmenn for det nye økonomifaget, har utvilsomt påvirket dagens samfunn. Begynner vi å våkne opp til konsekvensene av Friedman & Cos nyliberalisme?

Ideenes gravplass

Den amerikanske filosofen Thomas Kuhn (1922–1996) hadde et syn på vitenskap som avvek fra den vanlige forestillingen om en jevn oppbygging av kunnskap. Kuhn snakket i stedet om paradigmeskift, hvor gamle tankesett dør og avløses av nye.

Markerer temaet på oljefondskonferansen et gryende skift? Er scenen nok en gang «satt for fremveksten av nye opinionsstrømninger»?

Ideenes gravplass er full av tenkere som gikk fra å være helter til å bli hånet. Hvis neste skift bærer med seg mer humanisme og en ny generasjon intellektuelle – som i von Wrights ånd er bevisste sitt «moralske ansvar» – har vi ikke mye å frykte av at Friedman & Co endelig gravlegges.


Få innsikten rett i innboksen

Få inspirasjon, kunnskap og hold deg oppdatert. Registrer deg for informasjon på e-post i dag! Vi sender deg kun informasjon når vi har noe vi tror er nyttig for deg, og du kan melde deg av når som helst.

  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.