Tar Kina teten?

I 1820 stod Kina, med nær fire hundre millioner innbyggere, for en tredjepart av den samlede produksjonen av varer og tjenester i verden. USA, med sine snaue ti millioner innbyggere, måtte nøye seg med to prosent av den globale produksjonen.

Utsendinger fra andre land måtte gjerne avlegge Kina besøk. Keiseren – Solens sønn – forventet da at andre lands utsendinger gjorde «kowtow», det vil si at de bøyde seg for ham og lot pannen berøre bakken syv ganger.

Dette arnestedet for alt som heter kultur og dannelse ville folk fra andre land ha stor nytte og glede av å se med egne øyne, mente keiseren. Men å handle med andre land hadde han ingen interesse av. Kina hadde alt.

«Hundre års ydmykelse»

I 1839 inntraff en skjellsettende begivenhet. Kina, eller Midtens rike, som anser alle som ikke er kinesere for barbarer, ble feid av banen av noen engelske krigsskip. Keiseren som tidligere hadde avvist et hvert forsøk fra britene på å få i stand en handelsavtale, måtte i stedet skrive under på en fredsavtale som gav britene rettigheter til å handle. Ikke bare det. Opium som byttemiddel måtte kineserne også godta, selv om virkningene av dette stoffet er helt ødeleggende for dem som blir avhengige av det.

Den første opiumskrigen ble etterfulgt av Den andre opiumskrigen femten år senere. Den endte som den første; Qing-dynastiet måtte gi store innrømmelser ikke bare overfor Storbritannia. Også Frankrike og Russland krevde sitt. Uro og opprør fulgte. I 1912 var det slutt for keiserdømmet i Kina. Det ble etterfulgt av borgerkrig og krig mot japanerne. Først da Mao i oktober 1949 på Den himmelske freds plass kunne erklære opprettelsen av Folkerepublikken Kina, var kineserne igjen herre i eget hus.

«Hundre års ydmykelse» er et levende begrep i dagens Kina. Man har ikke glemt Vestens – og Japans – nedlatende og brutale behandling av Kina.

Mao er helten

For de fleste kinesere er Mao helten. «The Great Helmsman» som heiv ut japanerne, frigjorde Kina fra kommunistene i Moskva, tok imot USAs president Richard M. Nixon i Beijing, og startet Kinas inntreden på den internasjonale arena.

Men utrolig brutal var han. Under «Det store spranget fremover» mistet mer enn 30 millioner kinesere livet. Som om ikke denne tragedien skulle være nok, etter denne hungersnøden iverksatte Mao kulturrevolusjonen. Og påførte dermed sitt eget folk nye ydmykelser og nye lidelser.

Rent økonomisk var Kina under Mao ingen stor suksess. I 1978, to år etter Maos død, var Kinas andel av den globale produksjonen sunket til fem prosent, mens USAs andel var steget til 27 prosent. 250 millioner amerikanere produserte altså mer enn fem ganger så mye som fire ganger så mange kinesere. Det er tyveganger’n for dem som er glade i tall.

Deng legger om stilen

Deng Xiaoping var trolig glad i tall. Da han i desember 1978, i en alder av 74 år, tok over som Kinas ubestridte leder, la han om kursen; nå var det økonomisk vekst som gjaldt. Oppskriften var grei: «Reformere og åpne opp». Systemet med kollektivbruk på landet og statseide foretak i byene ble raskt løst opp. Incentiver til den enkelte snarere enn appell til de mange, skulle sørge for at folk jobbet bedre og at produksjonen økte.

På landsbygda økte produksjonen kraftig nå som bøndene selv fikk beholde det meste av avlingene. Men jorda forble fellesskapets eie, det vil si den enkelte landsbyen. Dog således at bonden hadde leierett på sitt jordstykke i opptil tredve år. Etter hvert tillot man fremleie av denne retten. Men planen om en jordreform der eiendomsretten til jorda ligger hos den enkelte, har forblitt på tegnebrettet.

I byene ble forholdene lagt til rette for fremveksten av privat næringsvirksomhet. Men i første omgang uten å stille for strenge krav til de statseide bedriftene. En reform uten tapere er en reform uten stor motstand.

Etter et par tiår mistet statseide foretak mange av sine fordeler som billige lån og subsidier. De som ikke klarte seg i konkurransen, ble slått konkurs. Eller omorganisert om produksjonen var viktig for Kina og Partiet. I løpet av få år ble antall ansatte i de statseide foretakene halvert. Mer enn 30 millioner kinesere mistet jobben.

I 1979 etablerte Deng fire såkalte Special Economic Zones. Her ble det lagt til rette for at heleide, utenlandske foretak kunne etablere seg. SEZ-ene ble et vindu mot verden.

Samme år gikk president Jimmy Carter med på USAs diplomatiske forbindelser med Kina nå skulle være med Fastlands-Kina, og ikke lenger med Taiwan.

Lav profil – solid vekst

På tampen av sin karriere gav Deng sine etterfølgere råd om å holde en lav profil internasjonalt, ikke ta lederskap og å arbeide i det stille. Det rådet fulgte Jiang Zemin (Kinas leder frem til 2002) og Hu Jintao (2002-2012). Videre sørget Deng for å institusjonalisere et kollektivt lederskap, der posisjonen som Kinas mektigste mann kun skulle gjelde i to ganger fem år.

I 2002, da Jiangs tid var ute, skjedde overgangen til nytt lederskap på fredelig vis. Det hendte aldri i de 74 årene Sovjetunionen eksisterte.

I desember 2001 kom Kina med i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Med verdens-markedene som dermed åpnet seg, lå forholdene godt til rette for en eksportbasert vekst. I årene 2001-2007 vokste den årlige eksporten fra Kina med i gjennomsnitt 25 prosent. Det skapte uro i andre land som mente at Kina, ved å holde en kunstig lav valutakurs, gav seg selv urimelige fordeler i utenrikshandelen. Men amerikanske presidenter som skulle ta stilling til om Kina «manipulerte valutakursen», avviste dette klagemålet fra Kongressen.

Hva som egentlig var mer bemerkelsesverdig enn den raske veksten i eksport, var den eksepsjonelt høye spareraten. Ikke bare sparte kineserne nok til å kunne finansiere innenlandske investeringer på om lag 40 prosent av BNP, de hadde sågar penger til overs for investeringer i utlandet. Hvilket førte til store valutareserver, i stor grad basert på kjøp av amerikanske statsobligasjoner. For USA var dette fint; det gav billig finansiering av underskuddene på statsbudsjettet.

Etter hvert ble Kina mer interessert i selv å kjøpe foretak i andre land. Ikke lenger bare stå som mottaker av direkteinvesteringer, men også selv foreta slike. De siste årene har utgående direkteinvesteringer vært i samme størrelsesorden som inngående.

God økonomisk vekst fordrer solid tilgang på kapital, godt utdannet arbeidskraft, et velfungerende kapitalmarked, samt evne til å fange opp og helst ligge i tet hva gjelder den teknologiske utviklingen.

Solid sparing har gitt nødvendig kapital. Den kinesiske arbeidskraften er blitt kraftig oppgradert. Blant annet har Kina benyttet seg av fremragende universiteter i utlandet, og sendt mange av sine dyktigste studenter dit. I de senere årene kan Kina glede seg over at en økende andel av kineser i utlandet kommer hjem, «sea turtles» kalles de.

Kina: Verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon.

Kapitalmarkedene i Kina er noe spesielle. Til tross for mye snakk om at de skal internasjonaliseres ved at utenlandske finansforetak skal få fri adgang til etablering i Kina, samt at man vil tillate fri bevegelse av kapital ut og inn av landet, har utviklingen her gått tregt. Jeg tror vi må innse at i et diktatur der myndighetene vil ha kontrollen på viktige parametre, er det lite trolig at kapitalmarkedene blir frie. Ikke bare vil Kina beholde den kontrollen med fordelingen av kreditt som et dominerende statlig bankvesen gir. Man vil også ha rimelig styring på rente og valutakurs hvilket i sin tur gjør at muligheten for hurtig å flytte store pengesummer ut og inn av landet må begrenses.

Til sist, for å henge med i den teknologiske utviklingen, har kineserne vært temmelig kreative. I tillegg til egen forskning og gode utdanningsinstitusjoner, har Kina insistert på etablering av «joint ventures» når utenlandske selskaper ønsker å starte opp produksjon i Kina, gjerne for det enormt store innenlandske markedet. På denne måten får den kinesiske partnerbedriften innsikt i produksjonsmetoder og annet som ikke llers ville vært tilgjengelig. Forskning tyder på at slike JVs er en viktig årsak til teknologisk fremgang i Kina.

Xi Jinping – en mer markant leder

I den senere tid har kineserne også blitt langt mer aktive med å kjøpe opp foretak i utlandet som ligger langt fremme rent teknologisk. For noen år siden skapte det stort rabalder i Tyskland da myndighetene der ikke evnet å hindre kinesisk oppkjøp av Kuka, et selskap helt i front hva gjelder utvikling av roboter. Tyskland hadde ganske enkelt ikke et egnet lovverk på plass som kunne hindre dette. Om handelen hadde vært motsatt vei – at et tysk selskap ville kjøpe opp et kinesisk helt i front med robot-teknologi – hadde det ganske sikkert vært stanset.

Ekornes møbelfabrikk i Sykkylven ble nylig kjøpt av et kinesisk foretak. Ekornes er en stor bruker av roboter fra Kuka. Tilfeldig? Neppe.

Dagens toppleder i Kina, Xi Jinping, har helt klart trådd ut av skyggen etter Deng og Mao. Han elsker å peke på seg selv. At Xi i vår klarte å få med seg Partiet slik at han nå kan sitte som president utover to ganger fem år som Deng foreskrev, tyder det på at han er litt «høy på seg selv»?

På det økonomiske området har Xi møtt mye motbør det siste halve året. Handelskrigen med USA ble raskere trappet opp enn ventet. Og ettersom Kinas vareeksport til Amerika er fire ganger så stor som motsatt vei, skal det godt gjøres for Xi å vinne en slik krig.

Mer alvorlig er kampen om hegemoni rent teknologisk. Amerikanerne har sett seg lei på at Kina «surfer» på dagens system, særlig hva gjelder å tilegne seg andre lands teknologi. Behovet kineserne har for å lykkes her kom klart frem i 2015 da prosjektet «Made in China 2025» ble lansert. Prosjektet går ut på at Kina skal ta globalt lederskap i mer avanserte bransjer. I ettertid tror jeg kineserne angrer på at de utbasunerte dette prosjektet så kraftig.


Få innsikten, rett i innboksen!

  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.