2023 har begynt bedre enn 2022 sluttet. Inflasjonstoppen ser ut til å være bak oss, noe som bringer rentetoppen nærmere. At Kina i tillegg kan bli årets vekstmotor og energikrisen i Europa har løyet, bidrar til at mange investorer liker det de ser. Med litt lengre briller på, er det likevel for tidlig å erklære seier over inflasjonen. Flere større strukturelle endringer er nemlig på gang.
Den nylige trenden med avtagende prisvekst kan fortsette i lys av blant annet avtagende etterspørsel, lavere energipriser, høyere varelagre, svakhetstegn i boligmarkedene og base-effekter. Det kan likevel bli vrient å få inflasjonen ned mot sentralbankenes mål uten en knekk i arbeidsmarkedene. Resesjonsfaren er på ingen måte over verken i USA eller Europa. Selv om tidsaspektet er uklart gitt husholdningenes forbruksevne, må den kommende økonomiske nedturen bli sterk nok til å dempe lønnsveksten dersom inflasjonsmålet skal komme innen rekkevidde.
De som i den forbindelse venter på en retur til nullrenteregime og et nytt «bull market in everything», risikerer å vente forgjeves. Store tektoniske plater er i ferd med å flytte på seg i verdensøkonomien og kan forhindre at «alt blir som før». Blant annet prisen på arbeidskraft, energi og kapital.
Arbeidskraft kan bli dyrere
Selv etter store verdifall i finansmarkedene, høyeste inflasjon på førti år og kraftig renteoppgang, kjennetegnes utviklede økonomier mer av mangel på arbeidskraft enn det motsatte. Er dette midlertidig, eller begynnelsen på et langvarig skifte der arbeidstagere styrker forhandlingskortene? I kjølvannet av pandemien erfarte mange at jobber med lav status, ugunstige arbeidstider og dårlig lønn ikke bidro til ønsket livskvalitet. Selv om noen valgte å tære på spareoverskudd fremfor å returnere til sine stillinger, er det ikke tilfeldig at lønnsveksten blant de 25 prosentene med lavest inntekt i USA er 7,5 prosent, hele 2,6 prosentpoeng høyere enn i den høyeste lønnskategorien. Demografiske endringer er også i ferd med å få konsekvenser. En økende andel av befolkningen i mange land blir over 65 år gamle, relativt til de som trer inn i arbeidsstyrken. Utfordringer med å fylle ledige stillinger i flere sektorer, økt interesse for fagorganisering og forhandlingskraft i lønnsdannelsen kan prege arbeidsmarkedene. Geopolitisk spenning kan bidra til regionaliserte økonomiske blokker, sikring og forkortelse av verdikjeder i lys av pandemi og krig, og behovet for å redusere karbonavtrykk, er tilleggsfaktorer som borger for at arbeidskraft kan bli dyrere enn før.
Energiutfordring uten historisk sidestykke
Da Kina ble innlemmet i Verdens Handelsorganisasjon i 2001 markerte det begynnelsen på et veksteventyr for fremvoksende økonomier. Ekstremveksten i Kina ble drevet av rimelig energi i form av kull, samt billig arbeidskraft som følge av kinesisk urbanisering og vestlig produksjonsutflytting til lavkostland. Kina ble mer oppmerksom på kullforbrukets miljøeffekter etter finanskrisen, og stafettpinnen for rimelig energiproduksjon ble overlatt til amerikanske oljeprodusenter. Skiferrevolusjonen bidro til en ny periode med relativt lave energipriser fra 2014 til 2021.
I dag står verden foran en energiutfordring uten historisk sidestykke. Fossil energi må fases ut til fordel for fossilfri energi. En transisjon som umulig kan skje lineært eller forutsigbart. Fases det ene ut raskere enn det andre fases inn, vil energimangel og stigende priser følge. Verden risikerer å bli underinvestert i fossile energikilder, som fortsatt utgjør over åtti prosent av energiforbruket. Strategiske og kommersielle lagre av råolje og petroleumsprodukter er lave, og reservekapasiteten for produksjon er begrenset. Skulle energibehovet i verden øke mer enn ventet og/eller det oppstår nye forsyningsforstyrrelser, vil en ny og for mange uønsket inflasjonsbølge kunne utløses.
Mottar du ikke ukeskommentaren hver fredag? Meld deg på her.
Trusler såvel som muligheter
Forutsetter vi at sentralbankene fortsetter å frykte inflasjon mer enn resesjon, og et stort nok antall investorer ser konturene av et mindre forutsigbart inflasjonsregime, er det gode grunner til å forvente et mer urolig landskap i pengepolitikken, markedsrentene og aktiva-prisene. Sentralbankene og finansmarkedene vil holde rentenivået på et høyere strukturelt nivå enn før, og usikkerheten vil reflekteres i risikopremiene i aksje- og kredittmarkedene. Med andre ord vil næringslivets kapitalkostnader forbli på et høyere nivå enn gjennom 2010-tallet. Kombinert med muligheten for økte priser på arbeidskraft og/eller energi, kan det bli mer utfordrende å øke fortjenestemarginene.
For langsiktige investorer medfører et slik framtidsscenario trusler så vel som muligheter. De tre tektoniske skiftene vil framtvinge behov for store kapitalinvesteringer. Dyrere arbeidskraft kan gi insentiver til investeringer i effektivisering, automatisering og kunstig intelligens. Å løfte produktivitet blir nødvendig for å kompensere for svakere vekst i arbeidsstyrken – begge forutsetninger for fremtidig økonomisk vekst. Behovet for å unngå energikriser og redusere karbonutslipp vil i offentlig og privat sektor kreve enorme investeringer og en akselerasjon i det grønne skiftet. Goldman Sachs anslår kapitalbehovet for å gjennomføre transisjonen til om lag 6.000 milliarder dollar pr. år. Knapphet på essensielle metaller og mineraler kan gjøre det grønne skiftet dyrere enn antatt.
I en verden der næringslivet utfordres på flere områder enn under nullrenteregimet, vil investorene bli mer selektive i sin risikotagning. Resultatet vil bli større forskjeller i risikopremiene knyttet til de virksomhetene som evner å tilpasse seg endrede forutsetninger, relativt til de som ventes å feile. Konsekvensen kan bli bedre muligheter for de som jakter på meravkastning ved å skille klinten fra hveten, fremfor å kjøpe hele markedet. Den amerikanske investeringsbanken Bank of America mener dette markedsklimaet vil kjennetegnes av at investorene beveger seg fra «indexing to outdexing».
Denne artikkelen ble først publisert i Finansavisen.