Diamanter varer evig, eller?

I Formuesforvaltning står ordene «bevare og utvikle» sentralt. Men hva ligger i disse ordene når man står overfor omfattende endringer?

«Diamanter er en jentes beste venn», sang Marilyn Monroe i musikalkomedien «Herrer foretrekker blondiner» fra 1953. Monroes fremføring er fortsatt på Det amerikanske filminstituttets 12. plass over de 100 beste filmsangene.

I 1956 skrev Ian Fleming boken «Diamanter varer evig», men her bringes hverdagen inn i bildet; for det fokuseres på diamanter som smugles ut av et konfliktområde, Sierra Leone. Filmplakaten av «Diamanter varer evig» bruker likevel bildet av diamanter som noe glamorøst og ettertraktet.

Marilyn Monroe og strofer som «diamanter er en jentes beste venn» og «herrer foretrekker blondiner» føles håpløst akterutseilt i 2018. Aktualiteten kan ikke sies å være bevart siden musikalen ble skrevet for 65 år siden. James Bond sliter med noe av det samme; Flemings karakter står i fare for å miste sin verdi hvis den ikke utvikles. Men hva med diamantene; de varer vel evig?

Høy pris, liten nytteverdi

En liten diamant koster fort hundre tusen kroner eller mer. En håndfull diamanter i småsteinstørrelse har lenge representert verdier for mange millioner kroner. Det er litt pussig, ikke sant, for nytteverdien er tvilsom og affeksjonsverdien helt avhengig av øynene som ser.

I det stille har det vokst opp en liten gruppe produsenter av diamanter. Disse nye produsentene, som lager diamanter på en fabrikk i stedet for å hente dem ut i naturen, har nå fått følge av en av verdens største diamantaktører, De Beers. De andre diamantprodusentene anklager De Beers for å ødelegge markedet for diamantproduksjon ved å drive salgsprisene under produksjonskostnad. Så det begynnende markedet for produserte diamanter er allerede omfattet av konflikter og anklager, slik det alltid har vært i diamantmarkedet.

Grafen viser rabatten mellom naturlige diamanter og produserte diamanter. Vi ser at gapet har økt betydelig over relativt kort tid.

Økt tilbud gir priskollaps

For en økonom er det kanskje mest interessant å følge med på selve prisen for produksjonsdiamanter. Figuren viser at rabatten i forhold til ordinære diamanter, hentet ut fra naturen, var minimal inntil nylig, men i det siste har prisen på produserte diamanter falt betydelig i forhold til prisen på naturlige diamanter. Merk at det i praksis ikke er noen forskjell på produksjons- og naturdiamanter; man må bruke en maskin for å finne forskjeller mellom de to steintypene.

Prisutviklingen er egnet til å reise spørsmålet om verdi og det å bevare og utvikle verdier. Hvordan skal man forholde seg til verdien av en diamant fra naturen, hvis mennesker ikke ser forskjellen på produksjons- og naturdiamanter – samtidig som prisen på produserte diamanter er en brøkdel av naturlige diamanter? Er man fortsatt villig til å betale en million kroner for en naturdiamant hvis en tilsvarende diamant fra industrien koster ti tusen?

Og illustrerer ikke problemstillingen det narraktige i mye av det vi mennesker foretar oss; hvorfor betaler vi en høy pris for vår forfengelighet hvis vi samtidig vet at opprettholdelsen av diamantmarkedet har sin pris i form av miljøskader, korrupsjon, konflikter, smugling og svart økonomi?

«Er industrielle diamanter i ferd med å omgjøre juveler til noe som etter hvert vil føles like passé?»

Når moten skifter

Er industrielle diamanter i ferd med å omgjøre juveler til noe som etter hvert vil føles like passé som Marilyn Monroe og Sean Connerys James Bond? Eller er det noe evig skjønt med perfekt slipte diamanter som glitrer? På nettsiden til den ene selgeren av industrielle diamanter reklameres med at et par øreringer med en totalvekt på én karat koster 1000 dollar. Det er billigere enn det var før. Men er det best å vente til prisen kommer enda lengre ned?


Få innsikten, rett i innboksen!

  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.