Menneskelige klynger skaper vekst

Skrevet av Erling Røed Larsen

Denne artikkelen ble først publisert i Formue Magasin 2019/2020.

Et velfungerende internett har ikke redusert bilkøene inn til byene. Samlokalisering av firmaer og fysisk samvær blant mennesker på arbeidsplassene er viktig for innovasjon, økonomisk vekst og ikke minst trivsel.

Da internettet kom på 90-tallet, ble det skapt et håp om at bilkøene inn til byene ville forsvinne fordi mange ville foretrekke å jobbe fra andre steder enn den fysiske arbeidsplassen. Et kvart århundre senere ser vi at bilkøene er lengre enn noen gang.

Folk liker folk, og forskning viser at samlokalisering av firmaer og fysisk samvær blant mennesker på arbeidsplassene er viktig for innovasjon, økonomisk vekst og ikke minst trivsel.

En økonomi er en samling av mennesker

En økonomi er en samling mennesker som handler med hverandre. Siden en økonomi består av mennesker, vil ingen bli ordentlig overrasket av en påstand om at mennesker er viktige i og for økonomien. De er jo økono-mien. Mennesket er både den viktigste innsatsfaktoren i økonomien – og økonomiens mål. Likevel er det lett å overse betydningen av «the human touch», altså av den gnisten som oppstår når et menneske er nær et annet. For mange er det fristende å tenke at det er kvantitet av og kvalitet på hoder som er avgjørende. I denne artikkelen skal vi se at det noen ganger har stor betydning at hodene også er nær hverandre.

Én mulighet er at mennesker jobber like godt alene («hjemmekontor») som sammen («vanlig kontor»).

En annen mulighet er at det er stor forskjell på å jobbe alene og sammen. Her skal vi se på forskjellen mellom de to.

Hva skjer egentlig når mennesket klynger seg sammen?

Vi starter opp med å gå et kvart århundre tilbake og med ønsket om å unngå den verste sorten av en menneskelig klynge, nemlig kø. På 1990-tallet var det mange økonomer som snakket om at nå var bilkøproblemet rundt de store byene i ferd med å bli løst. Grunnen var at internett kunne knytte folk sammen på en helt annen måte enn før – og dermed ble det skapt et håp om digital jobbing over større avstander. Med internettets utbredelse ble det plutselig mulig å bo i San Francisco og jobbe i Denver. Du kunne bo ved skiløypen på utsiden av storbyen uten å måtte pendle inn til byen hver dag. Økonomene øynet en mulighet for at folk kunne ha hjemmekontor og droppe pendlingen.

I dag har vi fasiten. Bilkøproblemet ble ikke løst. Folk ville – og vil – inn til byene.

Hva tok økonomene feil på?

Svarene ligger trolig i effektene av klynger. Folk liker folk. De fleste har et behov for å være en del av noe og å være nær noen. Ikke bare det, det ser ut som om ideer får bedre næringsgrunnlag når kunnskapsarbeidere har nær, hyppig og uanstrengt kontakt. Digitale møter via skjerm kan brukes til en rekke prosesser, og kan til og med gjøre prosessene mer effek-tive. Men det virker som om det kun gjelder visse møteformer. Det kan være møter med klare agendaer, for eksempel presentasjoner av rapporter eller analyser som skal formidles og diskuteres. De spontane og ustrukturerte møtene kan ikke skapes digitalt mellom mennesker som er langt unna hverandre. Og det ser ut som om det er der – når mennesker er nær hverandre – ideer genereres lettest.

“De spontane og ustrukturerte møtene kan ikke skapes digitalt mellom mennesker som er langt unna hverandre.”

Denne artikkelen presenterer resultater som viser betydningen av menneskelige klynger, når de er viktige og hva som blir resultatet av dem i kunnskapsøkonomien. Vi skal starte konkret ved å se på boligpriser. Så skal vi se hvordan ideer oppstår, og deretter hvordan økonomien henter gevinstene ved samkvem og samarbeid i et moderne fenomen, nemlig firmaet. Helt til slutt skal vi vise til en berømt studie som dokumenterer at et menneskes velferd er knyttet til relasjonene til andre mennesker.

Boligpriser

Bygninger kan både bidra til eller forhindre idégenererende treffpunkter. Foto: Einar Aslaksen

La oss starte med å se på boligprisstatistikken. For ikke lenge siden kostet et rekkehus på 140 kvadratmeter i Asker rundt 6,5 millioner kroner mens et tilsvarende hus i Vestre Aker kostet 10 millioner. Denne kolossale prisforskjellen – en forskjell på hele 3,5 millioner – får en til å tenke dette:

Den ekstra reisetiden er en time pr. dag. En person jobber omkring 225 dager i året. En typisk timelønn kan være 600 kroner i timen. Da utgjør reisetiden 135.000 kroner pr. år. Når vi summerer strømmen av reisetidskostnader over alle år, altså kostnadene ved ekstra tidsbruk hver dag hver uke hvert år, får vi – ved standardmetoder – 3,4 millioner kroner. Se på de to tallene en gang til. Boligmarkedet priser nøyaktig inn den sparte reisetiden.

Hva lærer vi av dette? Jo, minst to ting:

  1. Folk vil inn til byen (ellers ville neppe prisforskjellen ha vært så stor).
  2. Markedet priser inn informasjon om folks ønsker. Det neste trinnet er å prøve å finne ut hvorfor folk skal inn til byen. Kan de ikke bare jobbe hjemmefra? For å svare på det må vi gå til adferdsøkonomi og sosialpsykologi. Hva skjer når folk stimler sammen?

Effektene av agglomerasjon

Mange studier har gått igjennom bevismaterialet for effektene av agglomerasjon, altså gevinstene som foreligger ved at ressurser kommer nær hverandre. Selv om ordet agglomerasjon ofte brukes om de gevinstene som høstes når firmaer lokaliserer seg nær hverandre i klynger, vil det underliggende fenomenet være knyttet til en samlokaliseringsgevinst eller nærhetsgevinst for alle typer økonomiske enheter: individer, organisasjoner og firmaer. Ja, til og med land som er nær hverandre, kan dra nytte av slike nærhetsgevinster.

Disse gevinstene oppstår når flere folk kommer tettere sammen. En forsker, Geoffrey West ved Santa Fe Institute, ville undersøke om det fantes mønstre i byer som lignet på dem man finner i naturen. I boken Where Good Ideas Come From: The Natural History of Innovation forteller Steven Johnson om dette arbeidet. Han sier at det finnes et mønster i naturen som kalles Kleibers lov. Den går ut på at det er en sammenheng mellom en arts størrelse og artens typiske levetid og puls.

Det viser seg at noe tilsvarende gjelder byer. En by som er ti ganger større enn en annen, vil typisk være sytten ganger mer innovativ (målt etter en innovasjonsindeks). En virkelig stor by – som i folketall er 50 ganger større – vil være 130 ganger mer innovativ. Disse sammenhengene har fått folk til å spørre seg hva det er med byer som gjør dem så gunstige for mennesker. De har skjønt at det har å gjøre med menneskelig kontakt, men hvordan?

Nærhet skaper økt tilfang av ideer

I en annen bok, The Triumph of the City, har verdens ledende urbaniseringsforsker, Harvard-professor Edward Glaeser, gått igjennom lignende tall som viser fordelene ved at byer blir større. Hans funn viser at frekvensen av siteringer av patenter fra samme byområde er dobbelt så høy som den hadde vært om området ikke hadde spilt en rolle.

Hva sier dette? Patentsøknader er dokumenter som siteres på samme måte som artikler. Og i utgangspunktet er det – i vår digitale verden – ingen grunn til at Mary i New York skal sitere noen fra San Francisco mer enn noen fra Dallas, bortsett fra en justering for bystørrelsen. For det er naturlig at en by som New York har flere siteringer enn en by som Portland. New York er jo mye større. Men ved å sammenligne hvor patentene kommer fra, ser man at når man kontrollerer for størrelse, er det mye mer sannsynlig at en person som jobber i Portland siterer andre patentdokumenter i Portland.

Dette er bemerkelsesverdig. Når Terese skal skaffe seg et patent, vil vi jo tro at hun saumfarer alt relevant som er gjort – og at geografisk avstand til andre patentdokumenter i dagens digitale samfunn ikke spiller noen rolle. Det motsatte er tilfelle.

Og ikke bare det. Glaeser forteller videre at en gitt arbeider tjener 30 prosent mer i et byområde enn utenfor byen. Hvorfor? Verdens forskere graver i forklaringer. De norske økonomene Jørn Rattsø og Hildegunn Stokke ved NTNU har i en ny forskningsartikkel (2) funnet at i privat sektor i Norge er lønnstillegget for universitetsutdannelse (kontra ikke slik utdannelse) høyere i byer enn i perifere strøk. For offentlige jobber er det omvendt.

Dette er – som Rattsø og Stokke og andre av verdens forskere skriver – ikke avklart. Men en hypotese vi i denne sammenheng får, er at nærhet skaper økt tilfang av ideer og at dette er viktigere i noen sektorer enn i andre – og at det så leder til høyere lønn i disse sektorene.

Deling, matching og læring

Duranton og Puga (2003) (3) går igjennom en liste av fordelene ved det vi her ser på som konsentrasjon av ressurser i en artikkel om agglomerasjon. De deler fordelene inn i tre hovedtyper: deling, matching og læring.

Deling går ut på å dele udelelige goder. Deres enkleste eksempel er en ishockey-bane. Ingen har en slik bane i hagen (eller i små bygder), men store byer kan holde seg med én eller flere. Tilsvarende kan det være med operaer, kunnskapssentre og forskningsaktiviteter.

Et annet eksempel er matching. I en bitteliten bygd er det ikke mulig å holde seg med kardiologer, operasangere og ballettdansere. De vil ikke finne et næringsgrunnlag. Men hvis byen er stor nok, kan byen holde seg med et stort utvalg av svært spesialiserte ferdigheter og tjenester. Nettopp det kan være avgjørende faktorer dersom du er gründer og skal etablere et firma. Hvis du skal starte SmartDings, trenger du kanskje tilgang til en program-merer på universitetet – og det er bare storbyer som kan holde seg med universiteter. Matching-fordeler involverer altså noen som har et behov og noen som har en ferdighet. I store byer kan selv helt spesielle behov og svært uvanlige ferdigheter matches.

Læring er lettere når mange er samlet. Læring involverer kunnskapsproduksjon og kunnskapsoverføring. Det siste er undervisning, noe som utgjør en stor del av det som foregår på universitetene – og det finnes stordriftsfordeler man kun klarer å utnytte i byene. Når en professor i kybernetikk skal undervise, vil hun i Oslo lett kunne ha hundre studenter. På Veggli vil studenttallet være nær null. Det første, kunnskapsproduksjon, skjer både i private firmaer og på offentlige universiteter. Det skal vi se nærmere på ved å gå til et spennende prosjekt.

Arbeidsplassen som produktivitetsverktøy

Vi går igjen til Steven Johnsons bok. Han forteller om et prosjekt ledet av psykologen Kevin Dunbar ved McGill (som er Canadas Harvard) (4). Ved hjelp av kameraer klarte teamet hans å klassifisere aktiviteten i et biologilaboratorium. De fant at de viktige ideene ikke oppstod hos individuelle forskere bøyd over mikroskopet, men i uformelle møter mellom mange forskere der de diskuterte. Produktivitetsverktøyet var konferansebordet, ikke mikroskopet!

Johnson viser at selv bygninger kan bidra til eller forhindre slike idégenererende treffpunkter. På MIT, som er verdens ledende teknologiuniversitet, har de en kjent bygning som kalles «Building 20». Den er konstruert på en måte som skaper gode kontaktflater mellom smarte hjerner. Dette har Microsoft latt seg inspirere av, og i 2007 åpnet firmaet «Building 99», som er designet for å øke kontaktflatene. Tanken er at ideer skal dryppe, piple, sive og renne til nye hoder – som så får enda en idé basert på den forrige. Dette er «human touch» i praksis.

Et nytt spørsmål oppstår: Ja, det ser ut som om det er en fordel om folk er sammen, men er det slik at man må inn til de samme folkene i den samme organisasjonen i den samme byen på det samme tidspunktet? Kunne man ikke tenke seg at man én dag koplet Jensen med Hansen, Larsen og Iversen og en annen dag med Pettersen, Nilsen og Johansen?

De spontane og ustrukturerte møtene kan ikke skapes digitalt mellom mennesker som er langt unna hverandre. Foto: Einar Aslaksen

Arbeidstaker vs. enkeltmannsfirma

“Økonomiske tenkere har undret seg over dette. Hva er det ved varige relasjoner som er verdifullt?”

Økonomiske tenkere har undret seg over dette. Hva er det ved varige relasjoner som er verdifullt? Motsatt: Hvorfor kunne ikke den moderne økonomien bare bestå av enkeltmannsfirmaer der folk ikke har lange og faste bånd til kolleger? I stedet ville enkeltpersoner ha sitt eget firma, og interagere uavhengig hele tiden. I gamle dager bestod jo økonomien av slike enkeltperson-«firmaer». De var fiskere, jegere og bønder. Etter hvert som teknologien utviklet seg, kom det til tømrere, murere, smeder og blikkenslagere. I mange århundrer bestod økonomien av små, enkle enheter, som regel bare enkeltpersoner. Det var disse som handlet med hverandre.

Selv i en moderne økonomi kunne dette ha vært mulig. Nøyaktig de samme samvirkeflatene som finnes akkurat nå, kunne ha vært beholdt, bare at man erstattet et arbeidstager/arbeidsgiver-forhold med et mer eller mindre midlertidig forhold mellom separate enheter uten en overordnet struktur.

“The Human Touch”

Disse enkeltmannsfirmaene kunne selge sine tjenester på et marked, og på en dynamisk og fleksibel måte in-teragere med ulike enheter på ulike tidspunkt. Den ene dagen kunne Terjes Meglertjenester selge tjenester til Karis Asset Management, og de neste to ukene kun-ne han selge sine tjenester til Frodes Porteføljetanker. Karis Asset Management kunne kjøpe meglertjenester av Terjes Meglertjenester den ene dagen og advokattjenester av Julias JusBuss de neste tre dagene. I dette opplegget ville ingen store firmaer finnes. Alle firmaene ville være enkeltpersoner som solgte og kjøpte til hverandre via en markedsplattform, lignende Uber eller Airbnb.

Sagt annerledes, de enkelte individene ville samhandle med andre personer, bare ikke med de samme personene hele tiden. Men når du – og økonomiske tenkere – tenker over dette, innser du (og tenkerne) at den moderne økonomien er så kompleks at dette kunne komme til å bli uoversiktlig og ustabilt. Det er faktisk fordeler ved å samle folk i ett firma, i ett miljø, i én organisasjon. Ett av stikkordene er – vent på det – «the human touch». Ved å samle kjente og bestemte mennesker i ett firma og én organisasjon, vet folkene hvem som samhandler med hvem, hvem som kan hva – og hvor denne samhandlingen skal finne sted.

De vet hvem som tar avgjørelser og hvem som utfører hvilke oppgaver. Og ikke minst: Man er sikker på at arbeidet blir utført.

Samkvem og samarbeid i et moderne fenomen

Fordelene med å samle den menneskelige faktoren i en klynge av mennesker – altså i én organisasjon – handler om informasjon (man vet hvem som trenger hva, når og hvordan) og kostnadsreduksjon (man slipper å lete etter hvem som vet hva og forhandlinger). Vi sier at et firma reduserer transaksjonskostnadene for dem som er i firmaet. I tillegg vil jo ett firma kunne ha færre faste kostnader enn om firmaet var to firmaer eller tre.

Hvis man godtar dette, så innser man også at et firma må ligge et sted. Og ikke et hvilket som helst tilfeldig sted. Akkurat som det er fordelaktig for individer å samle seg i et firma, er det fordelaktig for firmaer å samle seg sammen med andre firmaer i en by – og opprette kjente relasjoner og posisjoner. Det er nettopp slike klynger av firmaer som agglomerasjonsforskerne studerer.

Det er – for arbeidskraft og for firmaer – en stor for-del om de menneskelige klyngene er kjente og forutsigbare. Økonomien er en samling mennesker. Riktignok får menneskene litt hjelp av kapital (fabrikker, veier, PC-er og roboter), men det er mennesket som er nøkkelen. Kapitalen hadde ikke klart mye på egen hånd. Det er menneskene og de menneskelige bånd som sammen får ting til. Og det at de velger å låse relasjoner og posisjoner inn i nokså permanente retninger og i nokså faste bånd til andre mennesker, forteller oss at det er nyttig.

Menneskers velferd og relasjoner

“Hittil har vi sett på mennesket som innsatsfaktor i økonomien. Hva med mennesket som økonomiens mål, altså velferdsproduksjon?”

Hittil har vi sett på mennesket som innsatsfaktor i økonomien. Hva med mennesket som økonomiens mål, altså velferdsproduksjon? Scott Galloway, forfatteren bak bestselgeren The algebra of happiness, ble intervjuet i podkasten «Inside the hive» av Vanity Fair. Der ble han spurt om den viktigste enkeltfaktoren i et menneskes velferd. Han tenkte seg om og beskrev en av kildene til sin kunnskap, «The Harvard study of adult development» (5). Dette er en av de studiene i verden som har pågått lengst. Harvard-forskere startet i 1938 med å følge 268 studenter. Flere generasjoner av forskere har studert dem gjennom hele deres liv, nå i over 80 år, og prosjektet studerer også deres barn, som er over tusen i tallet. Man får knapt en bedre oversikt over menneskets sinn og helse enn det denne studien muliggjør.

Fra denne studien henter Galloway én viktig lærdom: Det er antallet av og dybden på menneskelige relasjo-ner som er den viktigste faktoren i et menneskes velferd. Igjen: «the human touch». Det støttes også av psykiateren George Vaillant, som ble medlem av forskerteamet i 1966 og som ledet studien fra 1972 til 2004. Han sier til New York Times (6) at nøkkelen til lange og gode liv er: «relationships, relationships, relationships».

Og da har vi fullført sirkelen. Vi har sett at det er når mennesker er nær andre mennesker at ideer lettest opp-står. Samtidig har vi sett at det er når mennesker er nær andre mennesker at velferd oppstår.

Økonomien består av og er til for – nettopp – mennesker

I denne artikkelen startet vi med å se hvordan bolig-priser reflekterer reisetidskostnader. Vi brukte det som en innfallsport til å hinte om byenes betydning. Vi så etterpå at dette egentlig var knyttet til nærhet til andre mennesker, noe som innebærer nærhet til ideer, samvirke og samlokaliseringsgevinster. Når mennesker stimler seg sammen, finner de på smarte ting. Og de liker det. Det er derfor også økonomer søker det som Bruce Springsteen synger om: «Just a little of that human touch.»

Fotnoter:

  1. Wikipedia gir dette eksemplet: «US patent 5285709, John D. Grant, “Machine head for tuning a stringed instrument, especially a guitar or the like”, issued February, 1994. Her kan leseren eksperimentere ved selv å taste «US patent 5285709» i sin søkemotor.
  2. Rattsø, J. og H.E. Stokke (2019): «Wage inequality: College premium, economic geography, and private-public sector». Upublisert manuskript.
  3. NBER Working paper nummer 9931.
  4. Leserne kan selv studere nærmere hans funn ved å selv lete frem artiklene Kevin Dunbar (1997): «How scientists think: On-line creativity and conceptual change in science» og Kevin Dunbar (1999): «Scientific creativity» i Encyclopedia of Creativity.
  5. Nysgjerrige kan følge lenken: https://news.harvard.edu/gazette/story/2017/04/over-nearly-80 years-harvard-study-has-beenshowing-how-to-live-a-healthy-and-happy-life/
  6. Samme lenke som i forrige.

Erling Røed Larsen er forskningssjef i Housing Lab, professor, forfatter, samfunnsøkonom og seniorøkonom.