Artikkelserie: Dette er den tredje artikkelen i vår artikkelserie om økonomisk vekst. Følg med på bloggen og i våre sosiale medier for å få med deg alle artiklene!
- Artikkel 1: Evolusjon, revolusjon og innovasjon: Hva skaper økonomisk vekst?
- Artikkel 2: Økonomisk vekst: Jakten på svarene
- Artikkel 4: Økonomisk vekst: Hva vet vi nå?
Selv om vi ikke har en oppskrift på hvordan å iverksette en ny økonomisk revolusjon i land som trenger det, vet vi likevel en god del om gode forutsetninger. Her er et forslag til en grov sjekkliste for hva et land må sørge for:
- En godt utdannet befolkning. Det gjør det mulig for folk å hente inn lærdom fra oppdagelser gjort andre steder og for folk å kommunisere seg imellom hva de finner
- Gode institusjoner og rettsstat. Da vil folk oppleve rettferdighet, forutsigbarhet, inkludering og ikke minst kan de stole på at transaksjoner er bindende og at åndsverk beskyttes
- En kultur for å utforske. Da vil folk prøve å skape innovasjoner og ta patenter
- En velorganisert, fleksibel og åpen markedsøkonomi. Da vil arbeidskraft med bestemte ferdigheter raskt matches med bedrifter med behov for nettopp den kompetansen. Handel hjemme og ute lokker fram spesialisering
- Privat eiendomsrett. Det sikrer at folk er trygge på at ingen kan konfiskere det de eier og det de skaper.
La oss ta noen eksempler som underbygger viktigheten av noen av dem.
Da sovjet ble russland
Når historien skrives om epoken etter 2. verdenskrig og fram til president Trump – en epoke som kan karakteriseres som «USAs lederskapstidsalder» – vil noen store begivenheter stå fram. Sovjetunionens fall er blant de største.
I tiden etter 1991 innhentet nye russiske ledere råd for å etablere gode strukturer og for å organisere Russlands økonomi. På vår 5-punktsliste oppfylte det nye Russland egentlig bare det første punktet sånn noenlunde. Det ble satt fokus på punktene fire og fem, dem om markedsøkonomi og privatisering. Ønsket var en desentralisert markedsøkonomi av vestlig type og det ble ivret for rask privatisering.
Markedsøkonomien
Markedsøkonomi og privatisering henger sammen. Markedet er et uovertruffent koordineringsinstrument fordi det involverer så mange hoder. Millioner av forbrukere stemmer med sine lommebøker og gir produsenter uvurderlig informasjon om hva forbrukere ønsker og hva de er villige til å betale. Denne informasjonen sendes med enkle, individuelle beslutninger: Forbrukere simpelthen kjøper eller lar være. Én enkelt handling alene gir begrenset med informasjon, men summen av millioner av slike handlinger gir innholdsrik informasjon.
Samtidig vil tusenvis av produsenter sammenholde prislapper med kostnader, og selv foreta enkle, individuelle beslutninger: De vil produsere eller la være. De mest effektive vil og de minst effektive vil ikke. På denne måten sorterer markedet oppgaven med å produsere etterspurte varer og tjenester til de produsentene som best kan lage dem.
Crossing of the Dnieper: National Museum of the History of Ukraine in the Second World War.
I Sovjetunionen brukte man ikke markedsløsninger, men i stedet kommandoer fra komiteer. Det innebar at økonomien ikke utnyttet informasjonskoordinering i millioner av desentraliserte og uavhengige enkeltbeslutninger, men i stedet lot små grupper av «eksperter» bestemme. Disse komiteene klarte rett og slett ikke å innhente og håndtere informasjon som muliggjorde gode valg. I det nye Russland skjønte man at man måtte gjøre dette annerledes.
Samtidig forstod man også at fraværet av privat eiendomsrett i Sovjetunionen måtte byttes ut med noe annet. For de hadde opplevd at statlige fabrikker led under ugunstige insentivopplegg siden belønningsstrukturene ikke fikk lederne til å jobbe hardt for å finne riktige varer, riktige produksjonsmengder og effektive produksjonsmåter. I stedet overlot lederne dette til komiteene, og aksepterte sin rolle som kommandomottakere.
Denne dysfunksjonelle ordningen førte til at over tid kunne Sovjetunionen ikke klare å matche talenter med oppgaver på hensiktsmessige måter. Riktignok gjorde landet framskritt militært, i sport og i vitenskap, men ressursene ble ikke optimalt utnyttet og det ble lite igjen til publikum.
Hva skulle det nye russland gjøre?
I det nye Russland innså man at det var viktig å forbedre punkt fire og fem. Det ble derfor gjennomført en rask og omfangsrik privatisering. Dessverre er det mulig å argumentere for at dette undervurderte ett om mulig enda viktigere punkt, nemlig punkt to om rettsstat og rettssikkerhet. Et gjennomtenkt juridisk system der det gjelder likhet for loven, er helt grunnleggende for at en moderne markedsøkonomi skal kunne fungere – og ikke minst i overgangen fra en kommandoøkonomi til en markedsøkonomi.
For å se hvorfor, kan vi forestille oss en situasjon der en tenkt person, Oleg Barov, låner ti millioner rubler (kanskje på en noe lyssky måte), byr på en større produksjonsressurs, får tilslaget (kanskje på en noe lyssky måte) og overtar ressurser for 100 millioner rubler. Har samfunnet plassert disposisjonsretten for ressursene til den som vet å ivareta mulighetene best mulig? Det er lite trolig når rettsvesenet er svakt. For med et svakt rettsvesen, vil andre forhold enn kvalifikasjoner bestemme, for eksempel bekjentskaper, korrupsjon eller til og med trusler og mafiavirksomhet.
I etterkant ser vi at i transisjonen fra Sovjetunionen til Russland ble ressurser ikke privatisert på en gunstig måte for samfunnet. En del personer ble ufattelig rike og uhyre mektige svært raskt, og det satt dem i stand til å øke sin rikdom og makt enda mer. Resultatet ble at:
- det nye Russland ikke opplevde en økonomisk revolusjon
- det nye Russland heller ikke klarte å hente inn tilgjengelig lærdom fra vestlige markedsøkonomier i høy grad
Dermed ble det ikke høy vekst slik mange hadde sett for seg. I stedet har Russland en harkende økonomi som er dårlig organisert og er avhengig av prisene på noen få ressurser.
Det motsatte eksemplet: Sør-korea
Det kunne være fristende å sammenlikne det som skjedde i Sovjetunionen med det som skjedde i Øst-Tyskland. For Øst-Tyskland ble løftet opp mot vestlig standard. Likevel skal vi ta et mer ekstremt eksempel. La oss trekke fram Sør-Korea. Økonomer har gjort et stort poeng av at i 1960 lå Sør-Koreas bruttonasjonalprodukt per innbygger svært lavt (Rodrik (1994)4). I løpet av noen tiår gjennomførte Sør-Korea et økonomisk mirakel. Mens landet i 1960 hadde bruttonasjonalprodukt per innbygger på ¼ av Argentinas, var tallet i 1989 1,7 ganger så stort som Argentinas (Rodrik (1994)). Sør-Korea hadde på tre tiår så å si innhentet de vestlige økonomiene i økonomisk kapasitet.
Hvordan? Eksperter i økonomisk historie vil peke på at 5-punktslisten på side 11 er altfor kort. De vil nok ikke bestride punktene, men de vil si at de er nødvendige, men likevel ikke tilstrekkelige faktorer. La oss se på noen nyttige detaljer. En vanlig forklaring på Sør-Koreas lysende økonomiske framgang er at de lyktes med eksport. Økonomer kaller denne typen utvikling gjerne for eksportledet vekst.
Men Professor Rodrik (1994) ved Harvard University argumenterer for at riktignok var eksport viktig, men myndighetenes subsidiering og koordinering av investeringer hjalp også til i betydelig grad. Siden myndigheter opererer via organer, komiteer og utvalg, vil dermed Sør-Koreas utvikling kunne være et moteksempel til punkt fire om markedsøkonomi.
Standardhistorien om Sør-Korea, som Rodrik kritiserer, handler om hvordan myndighetene sluttet med flere valutakurser, tollbarrier og begrensinger på finansmarkedene og innførte en mer handelsvennlig og markedsorientert politikk – som altså ledet til en ekspansiv eksportsektor. Men, skriver Rodrik, dette er ikke hele historien. Myndighetene klarte også å hjelpe til med målrettede tiltak for å øke investeringer og eksport. Rodrik peker på strategiske intervensjoner – som inkluderer investeringssubsidier, veiledning og offentlige tiltak – som er mye sterkere enn det som er vanlig hos myndigheter som kun er eksportvennlige. Senere har faktisk noen brukt Rodrik i argumentasjon for myndighetenes rolle i en markedsøkonomi.
Imidlertid vil det raskt innvendes at selv om det kan se ut som om myndighetenes aktive rolle i Sør-Korea kan ha hjulpet – og ikke hindret – vekst, er det nok av eksempler på det motsatte. Et klassisk eksempel er Argentina.
Når god vilje gir dårlige utfall
Argentina var et rikt land – som navnet antyder. På latin er sølv argentum, så ordet «sølvlandet» avslører at det fantes rikdommer i området. I 1913 var inntekt per capita i Argentina på linje med Frankrike og Tyskland (Wikipedia).
Men etter statskupp i 1930 prøvde landets ledere seg på en «import-substitusjons-politikk» som innebar handelsbegrensninger og tollbarrierer – og økt statlig aktivitet. Dette gikk raskt dårlig, og Argentinas utvikling ble alt annet enn fordelaktig. I fagtidsskriftet Explorations in Economic History skriver Alston og Gallo i 2010 i sin oppsummering at «The future looked bright for Argentina in the early twentieth century. It had already achieved high levels of income per capita.» Artikkelen tar så for seg hvordan statskuppet endret utviklingsbanen til Argentina, og den første setningen er kanskje den viktigste: «Institutions matter and are instrumental for achieving sustained economic growth.» Forfatterne viser hvordan Argentina gjorde dårlige institusjonelle valg.
Her vil vi legge vekt på at en rettstat er gunstig ikke bare fordi den skaper forutsigbarhet, rettferdighetsfølelse og trygghet, men også fordi den bidrar til å kanalisere talent dit det kan kaste av seg. Korrupsjon, mafiavirksomhet og nepotisme fører ikke til at den mest talentfulle personen får jobben; i stedet for går jobben til den som har dypest lommer eller videst nettverk. Eller kommer med de råeste truslene.
Naturrikdommer
En rettsstat er også nødvendig for å stoppe misbruk av landets formue. Nå er det på tide å se nærmere på naturrikdommer, fordi det nok på dette tidspunkt er slik at det er fristende å tenke at det et land har fra naturens side, er mye viktigere enn det et land har fra samfunnets side. En vanlig myte er at økonomisk vekst er nødt til å henge sammen med naturrikdommer. Og da er det på tide å stikke hull på den myten. Selv om det er klart at naturressurser kan hjelpe et land dersom de blir utnyttet riktig, viser det seg at naturressurser ofte er eksepsjonelt vanskelig å håndtere.
I Nordsjøen: Oseberg Oljeplattform.
I en berømt artikkel fra 2001 kalt «The curse of natural resources» viser for eksempel Sachs og Warner at blant de landene i 1970 som hadde mest – oppdagede og kjente – naturlige ressurser i 1970, var det ingen som vokste fort de neste 20 år. (Her er Norge ikke med fordi oljeoppdagelsen bare så vidt var registrert i 1970.) Forfatterne viser også at det nesten ikke er noen sammenheng mellom rike land og naturrike land.
Hva er det med gaver?
Sachs og Warner stilte det naturlige spørsmålet: Hvorfor ser det ut som om gaver fra naturens side blir en forbannelse for det landet som blir tildelt gaven? Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dette viktige spørsmålet ikke har helt åpenbare svar. For da hadde selvsagt alle land bare rettet opp feilene. Sachs og Warner argumenterer for en forskyvnings-forklaring, altså at utvinning av naturressurser forskyver en aktivitet X som er bedre for landet på lang sikt. De har selv tidligere ment at aktivitet X er konkurranseutsatt industri.
Det er ikke rett fram å forklare akkurat hva det skulle være med konkurranseutsatt industri som er gunstig for økonomisk vekst på lang sikt, men her er ett tips: Husk på at det er vanskelig å lykkes i konkurranse med andre land. Så de firmaene som klarer det, de har klart noe vanskelig. Og har de klart noe vanskelig, så klarer de noe annet vanskelig også. Det betyr at land som har en del firmaer i konkurranseutsatt sektor kan ha en tendens til å klare å omstille seg og drive nyskapende virksomhet i høyere grad enn andre.
Det har også vært holdt fram at i land med store naturrikdommer finnes det ofte korrupsjon og «rent-seeking». Det siste er en merkelapp på en aktivitet som best kan forstås ved å se for seg at folk i stedet for å oppfinne noe nytt og gjøre noe produktivt, bruker all sin tid på å posisjonere seg nær dem som bestemmer. De søker seg nær makten, derav ordet «seeking» i betegnelsen. Det skal et gjennomorganisert og svært godt strukturert land til for å motstå dette. Det er derfor til Norges ære at vi har blitt rike på naturgaver. Selv om oljen var flaks, var håndteringen av oljen ikke det.
I neste og siste artikkel i serien vil vi ta for oss problemstillingen litt mer systematisk, ved å se på ulike vekstteorier. Følg med!
Få innsikten, rett i innboksen!