Artikkelserie: Dette er den fjerde og siste artikkelen i vår nye artikkelserie om økonomisk vekst. På vår blogg kan du lese hele serien i sin helhet.
- Artikkel 1: Evolusjon, revolusjon og innovasjon: Hva skaper økonomisk vekst?
- Artikkel 2: Økonomisk vekst: Jakten på svarene
- Artikkel 3: Økonomisk vekst: Sjekkliste for et land
På dette tidspunkt tar vi en rask oppsummering før vi går videre. Vi har vært på jakt etter hva som skaper økonomisk vekst, og startet ut med å se på så rask vekst at den fortjente betegnelsen «revolusjon». Vi stiftet bekjentskap med tanker om hva det var som gjorde at England ble vertskap til den industrielle revolusjon; ett av de viktigste økonomiske fenomener gjennom alle tider – kanskje på høyde med introduksjonen av handel og oppfinnelsen av jordbruket. Vi så at det langt fra var enighet blant økonomisk historikere om opphavet til revolusjonen, og vi så nærmere på flere viktige momenter.
De var av en slik karakter at de også kunne brukes til å analysere vekst ander steder. Vi anvendte dette til å se på Sovjetunionens forfeilede overgang til Russland med altfor raske privatiseringer, Sør-Koreas svært vellykkede vekstprogram som inneholdt vellykkede offentlige støtteprogrammer og Argentinas uheldige satsning på tollmurer. Hittil har framstillingen vært problematiserende og historieorientert. Nå skal den bli mer systematisk.
Klassisk vekstteori
Vi går til moderne forskning. Den personen som tidlig systematiserte arbeidet med kildene til vekst, var Nobelprisvinner Robert Solow. Hans vekstmodell formet måten økonomer tenkte på vekst i lang tid. I denne tankerammen analyserer man seg fram til vekstkilder ved å se på:
- Arbeidskraft
- Kapital (fabrikker og maskiner)
- Samvirkemåten mellom arbeidskraft og kapital
Det siste er særlig interessant, for det er en indikasjon på at veksten skyldes bedre organisering og smartere utnyttelse av innsatsfaktorene. Dessverre har denne uhyre viktige størrelsen – kanskje en av de aller mest sentrale i hele økonomifaget – fått et lite inspirerende navn. Det kalles for «total faktorproduktivitet», TFP i kortform.
Vi går til Petter Northug
For å forstå hva TFP er, skal vi bruke en analogi. Ta Petter Northug. Det er tre måter for Petter å gå raskere i langrennskonkurranser. Den ene måten er at han forbedrer sin fysiske kapasitet. Det kan vi si tilsvarer arbeidskraft i Solows modell. Den andre måten er at han får bedre utstyr eller skismøring. Det tilsvarer kapital i Solows modell. Den siste måten er at han forbedrer sin måte å utnytte fysikk og utstyr på, altså at han får bedre teknikk, går mer strategisk smart i forhold til konkurrentene og utnytter terrenget lurere. Det er denne siste måten som i økonomifaget kalles TFP. Han kombinerer da sin fysiske kapasitet og utstyret på en smartere måte. Fordelen med den – i samfunnsøkonomien – er at den ikke har noen øvre grense.
Det er nemlig slik at et land har begrenset med arbeidstimer og fysisk kapital til disposisjon, men det foreligger ingen begrensinger på ideer, smarthet, lure løsninger og nyskapninger. Av den grunn vil ofte økonomer være spesielt opptatt av vekst i TFP fordi det indikerer vekst på lang sikt.
Vi anbefaler også denne artikkelen: Økonomisk vekst uten industrialisering?
Paul Krugmans krystallkule
For eksempel pekte Nobelprisvinner Paul Krugman på at den eksplosive veksten til de asiatiske tigre på 80- og 90-tallet i mange tilfeller bare baserte seg på mer innsatsfaktorer, ikke smartere bruk av dem. Han sa han ventet en utflating av veksten. Veldig populært sagt kan vi si at jordbruket produserte mer fordi bøndene brukte flere timer og byttet ut spade med traktorer.
Nobelprisvinner: Paul Krugman
Foto: Fred R. Conrad/The New
York Times
Professor Krugmans innvending innebar at dette ville stoppe opp. Timetallet er begrenset oppad til 24 timer i døgnet og til hvor mange mennesker som finnes i landet. Det er heller ingen vits i å gi en bonde en traktor nummer to når hun allerede har fått én. Så hvis all vekst baserer seg på mer arbeid og kapital, vil veksten stoppe opp. TFP-vekst, derimot, trenger aldri stoppe. Krugmans skepsis til den asiatiske veksten grunnet i at han pekte på at bærekraftig vekst krever vekst i «output per unit of input». Denne lille frasen rommer en god del innhold. Krugman var faktisk på 90-tallet i stand til å forutse at Asias vekst ville avta fordi veksten var en engangsvekst i maskiner mer enn en langvarig vekst i produksjon per arbeidstime. Han kalte dem «papirtigre».
Krugman fikk rett – og investorer som lyttet til ham, reddet nok atskillige millioner. Så etter Asia-krisen i 1997/98 økte lytterskaren hans. Men det Krugman ikke har gitt noen oppskrift på, er hvordan et ivrig land kan få TFP til å øke. Og – svært relevant i våre dager – det er heller ikke slik at vi kan bruke TFP-utviklingen til å spå presist hva som vil skje i Kina – som jo har hatt en vekst som likner på de asiatiske tigrene.
Kina
Det er nemlig ikke mulig å gå gjennom historien om økonomisk vekst uten å beskrive Kina, for Kinas eksplosive vekst de siste tiår har vært på alles lepper. Faktisk er det mulig å argumentere for at når verdenshistorien skrives om tusen år, og noen linjer skal avsees til perioden rundt år 2000, vil nettopp Kinas åpning mot verdensmarkedet, være hovedtemaet.
Temaet er for stort til at vi kan yte det rett-ferdighet. Hovedspørsmålet er: Siden Sovjetunionen falt fordi kommandoøkonomien ikke klarte å kanalisere ressurser riktig, hvordan kan da Kina med såpass store innslag av kommandoer ha vokst så fenomenalt?
Husk da på at det er lettere å vokse fra et lavt nivå enn fra et høyt nivå. En del av Kinas vekst kan simpelthen forklares ved at de tok i bruk kjente teknologier – og at denne veksten likner på Tysklands på 1800-tallet og Japans på 1900-tallet. Kina utstyrte jordbruket med maskiner, noe som gjorde det mulig å flytte arbeidskraft fra jordbruk til industri. Det er ikke åpenbart at Kina klarer å lede an i verdensøkonomien etter at alle andre land er tilbakelagt.
Shanghai: Kina har gjennomgått en eksplosiv økonomisk vekst de siste tiårene.
Likevel har veksten foregått i rekordfart. Da professor Joseph Stiglitz mottok sitt æresdoktorat på Handelshøyskolen BI 12. september i år, stilte han selv spørsmålet om hvorfor Kina har vokst så mye mer enn Russland siden 1990. Begge land har fått råd fra amerikanske økonomer. Stiglitz fortalte at professor Arrow og ham selv fokuserte på konkurranse mens rådgiverne til Russland fokuserte på eiendomsrettigheter. «The rest is history», som han selv kunne ha sagt.
Moderne vekstteori
Vi vender igjen tilbake til økonomenes hellige gral: hvordan kombinere arbeidskraft og kapital på en smart måte? Finner du svaret på dette, kan du løfte Bolivia ut av fattigdom. Du kan trolig også løfte firmaet ditt fra å være bra til å være superb. Men det er også på dette tidspunktet økonomer føler at det er vanskelig å tallfeste kildene, ja, i det hele tatt å finne dem. Hvorfor er Kari ivrigere enn Ola? Hvordan klarte Norge å organisere seg på mer hensiktsmessige måter enn Bolivia?
Denne korte artikkelserien kan ikke beskrive de tusenvis av forskningsartikler som har studert dette. La oss bare tilby noen smakebiter. Paul Romer lanserte det som ble kalt «endogen vekstteori», og den fokuserte på rollen til læring og utdanning, det som økonomer kaller humankapital. I denne tenkningen vil mye av veksten kunne knyttes til det at folk lærer, og at denne lærdommen kan påvirkes ved måten firmaer og land organiserer seg.
En naturlig forlengelse av de tankene er da å se på et lands institusjoner, altså skolevesen, rettsvesen, lovverk, regjering og innenrikspolitikk. Acemoglu og Robinson skrev i 2012 en kjempestor bok som hadde den meget ambisiøse tittelen «Why nations fail: The origins of power, prosperity, and poverty». I den argumenterer de for at et lands rikdom ikke har å gjøre med geografi, klima eller kultur, men dets institusjoner. Det er om å gjøre å opprette institusjoner som tillater og oppmuntrer til gode spiraler av innovasjon, formue og fred.
Vi anbefaler også denne artikkelen: Økonomisk vekst uten industrialisering?
Noen advarende ord
Men når vi studerer den siste setningen, får vi ikke følelsen av å ha kommet i mål – snarere tvert imot. Vi føler oss litt som friidrettstalentet som spør treneren hvordan hun skal løpe raskere – og får følgende svar: «flytt beina raskere». Det er jo sant, men totalt ubrukelig. «Gode spiraler av innovasjon» er så ullent som det er mulig å komme. Det er ikke bare å si at et land skal anskaffe seg det. Riktignok har Acemoglu og Robinson en del mer konkrete forslag, men vi kan ikke underslå at det ennå er noe mystisk – i hvert fall uforstått – med hva som får land til å oppleve høy økonomisk vekst.
Det ville ha vært fordelaktig om det hadde vært mulig å trykke opp en liste over hva et land skal gjøre for å skape økonomisk vekst. Den finnes ikke – men heldigvis stopper det ikke ivrige økonomer fra stadig å lete etter viktige faktorer. En av de aller viktigste er motivasjonen som driver arbeidskraften. Viljen. Ønsket. Drivet.
Motivasjonsstudier er imidlertid notorisk vanskelige. Paul Krugman siterer Robert Solow som forteller hvordan en rekke studier ender opp med enda flere spørsmål enn de startet med, og dermed blir diskusjoner som ender i «flammer av amatørsosiologi». Så økonomifaget er ikke i mål.
Siste ord
I denne artikkelserien stilte vi spørsmål om hva som skaper økonomisk vekst. Vi startet ut med å vise at det spørsmålet er blant de aller største og viktigste i økonomifaget, og at spørsmålet kommer i flere varianter: Hvorfor finnes det fremdeles fattige land etter at Japan og Sør-Korea har vist hvordan et land kan løfte seg fra fattigdom til rikdom? Hvorfor kom det en industriell revolusjon, og hvorfor kom den der og da?
Disse spørsmålene går rett til hjertet av samfunnsøkonomisk tenkning, og knytter seg opp til hvordan samfunn innrettes – og i hvilke omgivelser mennesker blomstrer. Vi har sett at det er om å gjøre å sette sammen økonomien fornuftig, koordinere informasjon, matche talenter med arbeidsoppgaver, utnytte både naturressurser og kapital samt sørge for gode institusjoner.
Men det ultimate spørsmålet henger i luften: Hvorfor gjør ikke alle land det?
Få innsikten, rett i innboksen!