Økonomisk vekst og jordbruk Formuesforvaltning

Økonomisk vekst uten industrialisering?

Av Dani Rodrik, oversatt av Erling Røed Larsen.

Til tross for at prisene på verdensmarkedet for råvarer – som de er avhengig av – er lave, har mange av verdens fattigste land gjort det godt. I Afrika har land sør for Sahara imidlertid bremset opp siden 2015, men dette gjenspeiler problemer i dette områdets tre største økonomier (Nigeria, Angola og Sør­Afrika). Etiopia, Elfenbenskysten, Tanzania, Senegal, Burkina Faso og Rwanda er alle forventet til å klare en vekst på 6 % eller høyere i 2017. I Asia ser vi det samme i India, Myanmar, Bangladesh, Laos, Kambodsja og Vietnam.

Dette er gode nyheter, men det er også et mysterium. Det typiske for utviklingsland som klarer å vokse hurtig over tid uten at veksten består av høykonjunkturer skapt av naturressurser – som de fleste av disse landene har gjort for et tiår eller mer – gjør dette gjennom eksportledet industrialisering. Men få av disse landene opplever noe særlig industrialisering. Andelen av industri i lavinntektsland sør for Sahara er i hovedsak stagnerende, og i noen tilfeller fallende. Til tross for mye snakk om «Lagd i India» – en av statsminister Narenda Modis slagord – viser India få tegn til rask industrialisering.

Industrialisering som økonomisk driver

Historisk ble industrialisering en viktig driver av økonomisk utvikling for lavinntektsland av tre grunner. For det første var det relativt lett å innhente teknologi fra utlandet og derved generere høyproduktivitetsjobber. For det andre krevde industrijobber ikke altfor mange ferdigheter ettersom bønder kunne bli overført til industrijobber i fabrikker uten mye investering i etterutdanning. For det tredje var etterspørselen etter industrielle produkter ikke begrenset av lave innenlandske inntektsnivåer, så produksjonen kunne så å si ekspandere uten begrensning gjennom eksport.

Men ting har endret seg. Det er nå godt dokumentert at industrialisering har blitt stadig mer ferdighetsbasert i de siste tiår. Sammen med globalisering har dette gjort det svært vanskelig for nykommere å komme seg inn i verdensmarkedet for industriprodukter i stor stil, for så å replikere erfaringene til Asias industrialiseringsstjerner. Unntatt en håndfull eksportland, har utviklingsøkonomiene opplevd prematur de-industrialisering. Det ser ut som om heisen har blitt fjernet fra de økonomiene som ligger lengst bak.

Hvordan skal vi så forstå den nye oppgangen i noen av verdens fattigste land? Har disse landene oppdaget en ny vekstmodell?

Strukturelle endringer

I ny forskning har Xinshen Diao ved International Food Policy Research Institute, Margaret McMillan ved Tufts University og jeg sett på vekstmønstre blant disse nye vekstlandene. Vårt fokus er på de mønstrene av strukturell endring som de har opplevd. Vi dokumenterer to paradoksale funn.

For det første har vekstfremmende strukturell endring vært signifikant blant lavinntektsland som Etiopia, Malawi, Senegal og Tanzania, til tross for fraværet av industrialisering. Arbeidskraft har flyttet seg fra lavproduktivitets-aktiviteter som jordbruk til høyproduktivitets-aktiviteter. Det siste ser imidlertid ut til å være tjenester mer enn industriproduksjon.

For det andre har rask strukturell endring i disse landene kommet på bekostning av for det meste negativ produktivitetsvekst i ikke-jordbrukssektorer. Sagt annerledes, selv om tjenesteproduksjonen som absorberte nyansettelser, leverte god utvikling tidlig, så har deres fortrinn avtatt ettersom de ekspanderte. Dette mønsteret står i kontrast til den klassiske øst-asiatiske vekstmodellen (slik som Sør-Korea og Kina) der strukturell endring og vekst utenfor jordbrukssektoren bidro sterkt til total vekst.

Denne forskjellen ser ut til å være forklart av det faktum at ekspansjonen av urbane, moderne sektorer i de aller nyeste høyvekst-stedene er drevet av innenlandsk etterspørsel snarere enn eksportorientert industrialisering. Spesielt ser det ut som om den afrikanske modellen er støttet av positive økninger i aggregert etterspørsel som er generert av overføringer fra utlandet eller av produktivitetsvekst i jordbruket

Vi anbefaler også artikkelserien: Evolusjon, revolusjon og innovasjon: Hva skaper økonomisk vekst?

Økt produktivitet i jordbruket

I Etiopia, for eksempel, har offentlige investeringer i drenering, transport og kraft forårsaket en betydelig økning i jordbruksproduktivitet og inntekter. Dette har resultert i vekstfremmende strukturell endring ettersom økt etterspørsel har flyttet seg til ikke-jordbruksbaserte sektorer. Men ikke-jorbruksbasert arbeidsproduktivitet har blitt dratt ned som en sideeffekt siden avkastning på kapital avtar og mindre produktive firmaer har blitt trukket inn.

Dette må ikke undervurdere betydningen av rask produktivitetsvekst i jordbruket, den erketypiske tradisjonelle sektor. Vår forskning foreslår at jordbruk spiller en nøkkelrolle i Afrika. Ikke bare i seg selv, men også som en driver av vekstfremmende strukturell endring. Diversifisering inn i ikke-tradisjonelle produkter og adoptering av nye produksjonsteknikker kan transformere jordbruk til en kvasimoderne aktivitet.

Produktiviteten må vokse

Men det er grenser for hvor langt denne prosessen kan dra en økonomi. Delvis fordi lav inntektselastisitet av etterspørsel etter jordbruksprodukter uunngåelig fører til at arbeidskraft forlater jordbruk gjennom utviklingsprosessen. Den frigjorte arbeidskraften må bli tatt opp i moderne aktiviteter. Og hvis produktiviteten ikke vokser i de moderne sektorene, så vil økonomiens vekst som helhet stagnere. Bidraget fra komponentene med strukturelle endringer er nødvendigvis selvbegrensende hvis den moderne sektoren ikke opplever vekst i produktiviteten på egen hånd.

Lavinntektsland i Afrika kan ha bærekraftige moderate nivåer på produktivitetsvekst i framtiden, båret av gradvise forbedringer i humankapital og styring. Fortsatt innhenting av de rike lands inntektsnivåer ser ut til å kunne være mulig. Men data tyder på at vekstratene som framkommer av rask strukturell endring er uvanlige og det kan være de ikke fortsetter.

Dani Rodrik er professor i internasjonal politisk økonomi ved Harvard University, John F. Kennedy School of Government. Han har skrevet boken Economics Rules: The Rights and Wrongs of the Dismal Science. Copyright Project Syndicate 2017.


Få innsikten, rett i innboksen!

  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.