World finance with a close-up of Earth globe on banknotes

Hvorfor er rentene ennå så lave – kan vestlige økonomier utnytte dem?

Rentene er historisk lave. Noen steder er de under null. Hvorfor?

At rentene var lave høsten 2008 og våren 2009, var forståelig. De var et resultat av krisetiltak siden sentralbankene ønsket å redde verdensøkonomien fra en dyp depresjon. Nå har det gått åtte år, så vi kan ikke uten videre lenger peke på finanskrisen som forklaring på de lave rentene.

Riktignok er den korte forklaringen at sentralbankene har vært – og er – usedvanlig aggressive i sin ekspansive pengepolitikk. Men hvorfor har de vært det? Det er fordi aktivitetsnivåene – samlet sett – er lavere enn sentralbankene tror er mulig. Og det er starten på den lengre forklaringen.

La oss ta det fra begynnelsen. En rente er en pris, kanskje den viktigste i økonomien. Det er prisen på kreditt, altså utlån av penger. La oss i analysen bruke økonomenes standardverktøy, markedskrysset, og se på markedet for kreditt. På den ene side har vi en stigende tilbudskurve. Den viser oss hva ulike långivere krever i betaling – renter – for å låne ut. Kurven rangerer de ivrigste – som krever lite – til de mest nølende – som krever mye. På den andre siden har vi etterspørselskurven. Den forteller oss hva ulike låntakere er villige til å betale for å låne, fra de mest desperate til de mer lunkne. I krysningspunktet kan vi lese av prisen. Når prisen – altså renten – nå er sjokkerende lav verden over, er det fordi kurvene har flyttet på seg i forhold til normale posisjoner. Sagt folkelig, globalt virker låntakerne ikke spesielt lystne på å låne samtidig som långiverne framstår som veldig ivrige.

Fire grunner

La oss se på noen kategorier av grunner – foreslått i økonom-debattene som pågår over hele verden:

  1. Handelsubalanser
  2. Demografi
  3. Teknologi
  4. Synkronisering

Den første er kanskje den letteste å forstå – og bekrefte med data. Noen land – for eksempel Kina – selger for mye mer enn de kjøper for, og de ønsker å plassere overskuddet. I The Economist 29. 10. leser vi at Kina har 261 milliarder dollar i overskudd. Det er mulig å kjøpe maskiner, medisiner, biler og toaletter for disse dollarene – og Kina trenger dette – men i stedet kan de velge å plassere de ledige midlene finansielt. Og Kina er ikke det eneste landet med overskudd, for også Japan og Tyskland har enorme eksportoverskudd på henholdsvis 174 milliarder dollar og 306 milliarder dollar. Disse landenes atferd påvirker finansmarkedene.

Det andre er demografi. Hvis verdens befolkning nå er i en fase der det finnes flere av dem som legger til side enn dem som låner, har vi en ubalanse mellom sparere og investerere. Bevisførselen for en slik komponent er noe innfløkt, men økonomer – som Poterba – har vist sammenhengen mellom for eksempel demografi og aksjekurser i USA.

Den tredje forklaringen har å gjøre med teknologi. Man kunne tenke seg at investorer er så lite lystne fordi det ikke ser ut til å foreligge en fristende meny av investeringsprosjekter. Professor Gordon i USA sier at alle de revolusjonerende oppfinnelsene ser ut til å være gjort – for en stund, i hvert fall. Når du først har kuttet reisetiden over Atlanteren fra uker og døgn til seks timer, er grovarbeidet innen transport gjort. Oppfinnelsen er tatt. En oppfinnelse som skulle gjøre det mulig å kutte ytterligere fra seks til tre timer, vil på langt nær være like innovativt som da fly erstattet skip. Sånn kan man tenke om overgangen fra penn til tastatur, fra hest til bil og fra utedo til vannklosett. De er viktigere enn fra tastatur til stemmegjenkjenning, fra bil til selvkjørende bil og fra vannklosett til vegghengende vannklosett.

Den vanskeligste

Den fjerde har å gjøre med forventninger. Se for deg en situasjon der mange sier de har planer om å låne av andre for å investere, men der de først har som betingelse å låne bort selv – en stund. En slik sekvensiering av spare- og investeringsatferd fører til en periode med mer sparing enn investering fordi få investerer først.

Det siste kan være det skumleste fordi synkronisering av økonomisk atferd kan torpedere markedene. Et marked trenger aktører på begge sider av bordet – både selger og kjøper – hvis ikke blir det ingen handel. Men det åpner samtidig for en mulighet for det offentlige. Fra flere hold peker økonomer på at myndighetene kan utnytte de lave rentene og investere i infrastruktur. Bygge lyntog. Gode veier. Flott metro. De kan lånefinansiere dette – siden lånene er historisk billige.

USAs tidligere finansminister og briljant Harvard-professor, Larry Summers, har argumentert slik. Og han er en mektig stemme i det økonomisk-politiske miljøet i USA. Vi er spente: Vil den nye presidenten lytte?

Ønsker du mer innsikt? Vi anbefaler denne artikkelen