Kunnskapsøkonomien: Hva kan vi gjøre?

ARTIKKELSERIE: Dette er sjette og siste artikkel i artikkelserien «Kunnskapsøkonomien». Vi anbefaler at du tar en titt på de tidligere artiklene her:

I dag er det fire dype og sterke fenomener som preger den økonomiske utviklingen. I denne artikkelen tar vi for oss hvilke konsekvenser de får og hvordan vi skal stille oss til dem.

Vi har altså sett at det finnes fire økonomiske fenomener – vinneren-tar-alt, stordriftsfordeler, nettverksøkonomier og kompetanseavkastning – som i økende grad har preget og preger økonomien. Fenomenene griper tak i samfunnet og ryster det.

Digitaliseringen muliggjør massemigrasjon, politisk infiltrasjon og militær spionasje. Nettverksøkonomien truer det lokale og det nasjonale. Stordriftsfordeler samler gigantiske finansielle muskler på noen få hender.

Det globale arbeidsmarkedet løfter opp mange – og dytter ned noen. Samfunnet endres – og det endres slik at foreldre ikke skjønner hva barn er opptatt av og barn forstår ikke hva foreldre forteller om. Det er det som antyder at vi glir over i en ny epoke.

En økonomisk fellesnevner er at ressurser blir konsentrert. Når ressurser konsentreres, konsentreres også makt. Og når makt konsentreres, oppstår det sosial uro. Det er mot denne bakgrunn vi tolker Brexit, Trump og en flere andre valgresultater i ulike land. Velgerne retter misnøyen sin mot globaliseringsfenomenet og ønsker å stagge det, bremse det, ja, endog forhindre og reversere det. Mange drømmer da om en tidsalder der nyhetsstrømmene var lokale, arbeidsmarkedene regionale og politiske hendelser nasjonale.

Den amerikanske drømmen

La oss se på en konsekvens og gå til en kandidat for en framtidig Nobelpris. En av de mest omtalte studiene i økonomifaget i løpet av det siste året, er studien som er laget av professor Raj Chetty ved Stanford University. Den kan studeres på nettstedet equality-of-opportunity.org, og den grafen mange snakker om, går under tittelen «The Fading American Dream».

Chetty har sammenliknet inntekten til foreldre og barn i USA over mange tiår. Studien dekker personer født så tidlig som i 1940-årene, og ser på husholdningsinntekten når personen var 30 år – deretter justeres tallet for inflasjon.

Blant personer som var født i 1940, opplevde over 90 prosent som 30-åringer at de tilhørte en husholdning som tjente mer enn foreldrene gjorde som 30-åringer.

De som var født i 1980-årene, og som dermed hadde fått målt sine inntekter i perioden etter 2010, hadde en helt annen opplevelse. Der tjente halvparten mindre enn foreldrene gjorde som 30-åringer.

Så på femti år har altså andelen av de 30-åringene som tjener mer enn sine foreldre gjorde som 30-åringer, falt fra over 90 prosent til 50 prosent.

I økonomifaget er slike tall ikke bare oppsiktsvekkende. De er game-changers. Når økonomer verden over snakker om resultatene i denne studien, er det fordi det synliggjør konsekvensene av de økonomiske fenomenene vi har sett på ovenfor. Likevel er faren at en setning som «fra 90 prosent til 50 prosent» blir noe abstrakt. La oss derfor prøve å gjøre det mer gjenkjennelig – og lenke det opp mot det vi så på i innledningen, om generasjonsendringer.

Ta Glen. Si han er 30 år. Hva betyr det at han tilhører en husholdning som tjener mindre enn faren hans gjorde da faren var 30 år? Glen har en idé om hvordan det var hjemme. Han var riktignok en liten gutt da faren var 30, men han har minner om fin bil, gode ferier og høy-standard boforhold.

Glen skal hjem til thanksgiving

Dette tenker Glen på mens han kjører på vei hjem til foreldrene på Thanksgiving. Ha i bakhodet at i USA er dette den virkelig store høytiden. Thanksgiving er større enn julaften og 4th of July. Alle reiser hjem til Thanksgiving i november.

I vår tenkte historie har foreldrene til Glen for lengst passert 50, så de har hatt god tid til å tjene penger. Dette kan det hende Glen klarer å ta hensyn til, men når han kjører inn i drive-way-en med sin gamle Chevy Silverado, så glemmer han i noen sekunder å innkalkulere farens lengre inntektsopptjeningstid.

I baksetet har Glen sin egen sønn på fire år – og i et flashback ser han seg selv i bakspeilet, og tenker på hvordan det var da han selv var fire år i farens bil. Men så ser han en ny bil i oppkjørselen. Faren har hatt råd til å kjøpe en flunkende ny Ford F-150 i blå metallic-lakk.

Uten at Glen vil det, gjør det noe med ham. Han kjenner en følelse av … fortvilelse og tilkortkommenhet. Han tenker at han har lavere levestandard enn sine foreldre, og det gjør noe med ham. Når han går inn til foreldrene for å spise kalkun med stuffing og søtpoteter, er det med en hard klump i magen han svarer på spørsmål fra foreldrene om hvordan han gjør det på jobben. Han blir unnvikende, taus og tankefull. De svarene han blir tvunget til å gi, knuger ham etterpå. Han snakker om dette til vennene sine – og, ikke minst, han tar med seg inn i politiske valg.

Hva kan og skal vi gjøre?

Dette får ham, og millioner av andre, til å falle for fristelsen å tro man må stoppe utviklingen. Når noen lover politikkendring som skal føre landet tilbake til gammel storhet, lyder det som behagelig musikk i ørene på dem som har blitt rammet.

Det er imidlertid en rekke eksempler i økonomisk historie på land som har forsøkt å beskytte seg mot framtiden ved å bygge murer mot nåtidens verdensmarkeder. Vi har lært at for det første er det vanskelig, for det andre er det ikke ønskelig.

Vi må heller ikke glemme at de fenomenene vi har omtalt – altså dem som har gjort verden mindre – har trukket hundrevis av millioner av fattige mennesker i Asia ut av fattigdom og inn i akseptable levestandarder.

Murer svekker dem innenfor murene

Ta en tollmur. En rekke indisier tyder på at en slik mur svekker dem bak muren mer enn den svekker dem utenfor muren. Dette har å gjøre med at toll på varer og tjenester, tvinger landet til å produsere mer av de tollbelagte godene selv. Siden landet måtte legge toll på disse godene, var det fordi landets egenproduksjon allerede i utgangspunktet var for dyr. Den var for dyr fordi landets arbeidskraft og fysiske kapital bedre kunne bli utnyttet i annen produksjon. Økonomen Abba Lerner viste allerede på 1930-tallet at å legge toll på import er det samme som å legge en avgift på eksport. Eksportnæringen må kjempe unødvendig hardt om arbeidskraften

Hva kan vi gjøre?

Det framtidsrettede perspektivet er ikke å lage strategier for hva slags output et land skal ha, men hva slags input. På historiens skraphaug ligger utallige eksempler på politisk bestemte satsningsområder til land. Problemet er at politikere ikke er bedre til å finne vinnere enn næringslivet.

Det beste et land kan gjøre, er å sørge for at input er god: Det er arbeidsstokken, infrastrukturen og kapitaltilgangen. Det betyr å gjøre økonomien elastisk samtidig som den oppfattes som rettferdig.

Mange forslag finnes – og her er noen av dem:

  • God utdannelse (sats på lærere, kjernefag og livslang læring)
  • God forskning og nyskapning (incentiver til å drive kunnskapsutvikling)
  • Høy mobilitet (gjør det lett for bedrifter å tilpasse arbeidsstokken)
  • Rask fysisk og elektronisk transport (skaff gode veier og jernbane samt fiberoptikk)
  • Tilstrekkelig kapitaltilgang (gjør det gunstig å investere i innovative miljøer)
  • Fristende rammeverk (jus og skatt som sikrer tillit, villighet og arbeidsomhet)
  • Offentlig intervensjon og omfordeling (monopolovervåkning og grunnrenteskatt) Vi kan ikke her ta stilling til hvor gode slike forslag er; de er ment å lokke tankene videre på konsekvensene av kunnskapsøkonomien.

Siste ord

Verden er i endring. I dag er det fire dype og sterke fenomener som preger den økonomiske utviklingen. Disse er skapt i et mulighetsrom av kommunikasjonsteknologi og digital databehandling. De økonomiske konsekvensene er store – og dermed blir de politiske effektene harde. Men løsningen er ikke å reversere utviklingen. Løsningen ligger trolig i å lære seg å leve med – og i – endring.

 


Få innsikten rett i innboksen

Professor II ved Handelshøyskolen BI og seniorøkonom II i Formuesforvaltning.