Kunnskapsøkonomien: Stordriftsfordeler

Skrevet av Erling Røed Larsen

ARTIKKELSERIE: Dette er tredje artikkel i artikkelserien «Kunnskapsøkonomien». Vi anbefaler at du tar en titt på de andre artiklene her:

Mens den industrielle revolusjonen endret samfunnet for et kvart årtusen siden, er kunnskapsøkonomien nåtidens revolusjon, skapt i et mulighetsrom av kommunikasjonsteknologi og digital databehandling. Et nøkkelfenomen som preger den økonomiske utviklingen i denne revolusjonen, som vi skal ta for oss i denne artikkelen, er stordriftsfordeler. Det er de fortrinnene som er knyttet til det å slå seg sammen i firmaer, store firmaer, ja, kolossale konsern. Grunnen til at det er gunstig, skyldes store utviklingskostnader — som det er om å gjøre å få fordelt utover et størst mulig antall solgte produkter.

Tenk deg at Nils i jordbrukssamfunnet skulle samle poteter i en sekk. Det tok ham en time. Hvor lang tid gjetter vi på han ville ha brukt på to sekker? Trolig to timer. Og tre sekker? Tre timer. Vi ser her at kostnaden (målt i timer) ved å produsere en sekk til, altså marginalkostnaden, er konstant og like stor som sekk nummer én, nemlig én time.

Tenk deg så at Henry & Co. i industrisamfunnet ønsket å lage biler. Den første bilen kunne ta dem flere titalls tusen timer, for de måtte jo utvikle motor, designe chassis og lage et produksjonsapparat. Men bil nummer to kunne kanskje bli laget på ti timer. Bil nummer tre? Ti timer.

Vi ser her at det er kolossal forskjell på kostnadene knyttet til den første bilen sammenliknet med den andre, men deretter ingen forskjell mellom to og tre og tre og fire. Hvis den første bilen tok 100 000 timer å lage og den andre ti, er gjennomsnittskostnaden 100000 timer ved nummer en og 50 005 etter nummer to. Etter bil nummer tre er produsert, blir gjennomsnittet 33340. Når gjennomsnittskostnaden faller sterkt, har vi med stordriftsfordeler å gjøre. Disse gjør det svært attraktivt å få stor skala – for da høster man gevinsten ved at produktkunnskapen allerede er utviklet.

Høye utviklingskostnader

Samfunnet i dag har en lang rekke bransjer som kjennetegnes ved at utviklingskostnadene er skyhøye og at marginalkostnadene så å si er null. Tenk bare på aviser, medisin, musikk, teknologi. Faktisk er dette et av de klareste kjennetegnene på all kunnskapsaktivitet: det er tidkrevende å oppdage noe, oppfinne noe eller forstå noe – men etter at det er oppdaget, oppfunnet eller forstått, så kan det lages mange enheter omtrent uten ekstrakostnader. En online avis kan betjene to millioner lesere like lett som to tusen eller to hundre. Det er det å lage selve avisen som koster noe.

Men da er det vanskelig å finne ut akkurat hva man skal ta seg betalt. Hvis det er konkurrenter som lager et nært substitutt, er begge i trøbbel. Det vil nemlig være fristende å fallby prisen ned mot marginalkostnaden.

Gardermoen mot bardermoen

Hva tenker jeg på? Igjen må vi ta et enkelt eksempel. Si Gardermoen hovedflyplass får en konkurrent tjue kilometer unna. Vi kaller flyplassen Bardermoen. Kostnaden ved å bygge en hovedflyplass til, er enorme, ja, så store at vi hadde kunnet se et lite hopp på tidskurven av det norske bruttonasjonalproduktet. Men kostnadene knyttet til å sende ett fly avgårde og la ett fly lande, er forsvinnende små i sammenlikning.

Hva skal så Gardermoen og Bardermoen ta når de setter priser på avgang og landing? Det er fristende for dem å sette høye priser, men gjør de det, vil alle flyselskaper velge den av de to som har satt lavest pris. Dermed kan det oppstå et priskappløp der begge søker å sette priser ned mot det som det koster å la et fly ta av eller lande. Vi sier det er prispress ned mot marginalkostnaden. Hurra, tenker noen, konkurranse virker og er til beste for brukerne.

Kanskje ikke. For med fallende gjennomsnittskostnader er ting ikke som de pleier. Problemet med et priskappløp ned mot marginalkostnad, er at ingen av de to flyplassene får tilstrekkelig med inntekter til å betale renter på lånet til utviklingskostnadene. Så begge risikerer konkurs.

Hvis to blir én

Motsatt, hvis en produsent er alene om produktet, kan det sette en monopolpris – og tjene godt med penger – fryktelig godt med penger. Problemet med dette, er at dette er ugunstig for samfunnet. Det ugunstige er ikke at noen blir rike, for det er helt greit, men at prisen blir høyere enn kostnaden.

Hvorfor? Hvis noe koster én krone å lage, så er det samfunnsøkonomisk uheldig om det koster hundre kroner å kjøpe den. Når Per er villig til å betale femti kroner – da er det samfunnsgunstig om han får lov til å kjøpe noe som koster bare én kroner å lage. Vi sier at når prisen settes lik marginalkostnaden, så maksimeres det samfunnsøkonomiske overskuddet.

Og da har vi et tydelig dilemma: Hvis prisen er høyere enn marginalkostnaden, blir det samfunns­ økonomiske overskuddet mindre. Brukerne lider. Hvis prisen er lik marginalkostnaden, går produsenten konkurs. Brukerne lider. Dette har økonomer strevet med i over hundre år – og nå mer enn noen gang. For bransje etter bransje begynner å kjennetegnes ved fallende gjennomsnittskostnader.

Det gunstigste for samfunnet

Det er altså et dypt og uhyre viktig resultat i samfunnsøkonomien at velferden maksimeres om priser reflekterer kostnader. Det er jo derfor markedsøkonomier utkonkurrerer kommandoøkonomier – for de første signaliserer informasjon gjennom prisene. La oss se litt nøyere på dette.

Markedsøkonomiene er helt desentraliserte system, uten noen som helst form for koordinering. Konsumentene tropper opp i markedet med sin betalingsvillighet og sammenlikner den med prislappene. Produsentene tropper opp i markedet med sin kostnad og setter den (pluss litt til) på prislappene. Da kan konsumenten ta en individuell beslutning om å kjøpe – og kjøpe mer – og produsentene en individuell beslutning om å selge – og lage mer.

Da tilfaller goder dem som er villig til å betale mest og produksjonen dem som klarer å ha minst kostnader. Begge deler er meget gunstig – og ulikt det som skjer i en kommando-økonomi der feil personer får godet og feil bedrifter får produksjonsoppgaven. Men hvis prisene ikke reflekterer kostnader, blir dette systemet brutt. Er prisen høyere enn marginalkostnaden, er det for få som får godet. Er prisen lavere, er det for mange som får godet. Da oppstår det såkalte dødvektstap – og samfunnet lider.

Hva skal så prisen være?

Men hva skal prisen være når kostnadene ved å produsere den første enheten astronomisk mens den andre enheten mikroskopisk? Dette er det ingen lett løsning på og økonomiske tenkere grubler og grubler. I økonomisk historie er fallende gjennomsnittskostnader tross alt en ganske ny struktur. For samleren, fiskeren og bonden var kostnaden ved å framskaffe nøtt, fisk, potet nummer to lik kostnaden ved nøtt, fisk, potet nummer én.

Men da jernbanen kom, ble alt endret. For å frakte passasjer nummer én, måtte en først ha skinner og tog. Jeg har hørt at den transkontinentale skinnene tvers over USA kostet et halvt bruttonasjonalprodukt (BNP) å legge. Det er nesten ikke til å tro, men selve tallet er ikke så viktig som at det er stort. For mens det kostet opp mot et halvt BNP å frakte passasjer nummer én, kostet det bare noen få dollar å frakte passasjer nummer to. Og da sier det seg selv at med en slik struktur, er det ikke bare å sette opp en konkurrent som skal bygge egne skinner og ha egne tog. Dermed presset det seg fram et begrep i økonomisk historie som vekker følelser: naturlig monopol. Leseren aner at her ble det arbeid å gjøre for samfunnsøkonomer, konkurransetilsyn og ikke minst politikere. I dag er strukturen med høye utviklingskostnader svært utbredt og altså typisk for kunnskapsarbeid eller store infrastruktur-tjenester.

Hvem skal levere varene?

Det store spørsmålet er: Hvis vi skal tillate produsenten å ha monopol, i og med at kostnadsstrukturen tilsier det, skal monopolet være privat eller statlig?

Private leverandører er mer effektive, men setter prisen høyt, så forbrukerne taper. Samtidig blir selskapene kolossalt mektige. Statlige leverandører kan gi lave priser til forbrukerne, men selskapene er ofte mindre effektive enn private. Og hvis de beordres til å ta priser lik marginalkostnad, går de med tap – og må subsidieres.

I praksis ser vi derfor en blanding. Jernbanedrift er statlig i ett land; privat i et annet. I noen land kan det variere over tid og industri. Farmasøytisk industri, som har nøyaktig samme kostnadsstruktur, er privat. T-bane-drift og metrosystemer, som også er naturlige monopoler, er gjerne statlige.

Neste artikkel

Mens denne artikkelen tok for seg behovet bedrifter har for å fordele store utviklingskostnader utover et stort salgsvolum, skal vi i neste artikkel se på et fenomen der størrelsesfordelene er knyttet til selve kundemassen, altså hvor en kunde er interessert i hvem og hvor mange som også er kunder.

Artikkel fire: Kunnskapsøkonomien: Nettverksøkonomier

 


Få innsikten rett i innboksen

Få inspirasjon, kunnskap og hold deg oppdatert. Registrer deg for informasjon på e-post i dag! Vi sender deg kun informasjon når vi har noe vi tror er nyttig for deg, og du kan melde deg av når som helst.


Jeg ønsker å motta nyheter og relevant informasjon fra Formue. Jeg kan når som helst endre eller fjerne mine preferanser. Les mer om hvordan vi håndterer personopplysninger i Formue.

Input the campaign name that submitters should be added to.